Ivar Espås Vangen reshared this.

bookwyrm - Link to source

Review of "Generasjon angst" (5 stars): Skjermen er problemet
The media in this post is not displayed to visitors. To view it, please go to the original post.

Mykje har skjedd på dei siste ti åra. Da eg var i praksis på ein ungdomsskole i 2016, framheva dei kor stolte dei var over at skolen var mobilfri. Det hadde dei innført gjennom ein grundig dialog mellom FAU, elevråd og leiinga ved skolen. Resultata var svært positive, rapporterte både foreldre, elevar og skolen sjølv.

Den gongen var det her ganske sjeldan. Ein fekk høyre at det var så "inngripande" å lage reglar om at mobiltelefonen skulle leggjast bort gjennom skoledagen. I dag byrjar mobilfrie skolar derimot å bli regelen.

Det som har skjedd i mellomtida, er at ein til slutt fekk eit nasjonalt ordskifte om kva skjermane gjer med oss, og ikkje minst ungane våre. Den boka som verkeleg fekk gjennomslag internasjonalt var boka "The Anxious generation" av Jonathan Haidt, som i år vart omsett til norsk.

Haidt er ingen medieforskar, men er professor i psykologi. Utgangspunktet hans var den ekstreme auka i psykisk uhelse ein har sett i meir eller mindre heile verda frå 2010 og fram til i dag. Det her kjem til uttrykk på mange vis, men ikkje minst angstlidingar og depresjon har vore i valdsam vekst. Ifølgje Haidt er det umogleg å komma utanom inntoget til smarttelefonane, når ein skal forklare fenomenet. Menneskehjernen er ikkje designa for å ha ein barndom og ei ungdomstid som primært foregår på sosiale media. Det er vanskeleg å ikkje la seg overtyde av den etter kvart enorme mengden data som stadfestar utviklinga. Auka har vore langt meir dramatisk enn dei aller fleste, meg sjølv inkludert, truleg har vore klare over.

Koplinga som gjorde spesielt inntrykk på meg, var mellom den totalt ukritiske "omkoplinga" av barndommen som kom med smarttelefonane frå 2010, og prosessen som starta eit par tiår tidlegare, med absurd kontroll over barndommen frå foreldra si side. Allereie frå seint 1980-tal, såg ein teikn til at meir og meir av barndommen vart kontrollert og "skjerma", og at det vart mindre av den sjølvstendige og nokon gonger risikoprega barndommen som var vanleg tidlegare. Meir og meir av fritida vart "styrt" med vaksne til stades. Ifølgje Haidt, er det kombinasjonen av dette, og den seinare fullstendig ukontrollerte bruken av skjermar og sosiale media, som forklarer korfor alt gjekk av hengslane etter 2010 (og eskalerte ytterlagare under pandemien).

Haidt sine løysningar er eigentleg tredelte:

  1. Tving Tek-gigantane til å lage fungerande mekanismar for å halde barn borte frå plattformane deira.
  2. Innfør mobilfri skole, med meir rom for frileik.
  3. At foreldre bør la ungane sine få ei oppvekst utan smart-telefon (før ungdomsskolen) og sosiale medium (16 år), kor dei får rom til å utvikle seg som sjølvstendige individ, også når det finst ein sjanse for at det kan gå litt gale.

Eg trur det er ei endring på gang allereie no. For ti år sidan var det knapt eit offentleg ordskifte om problema knytt til skjermgjeringa av barndommen, og ein fekk få kritiske spørsmål som lærar på foreldremøte om nettbrett og skjerm. I dag ser ein meir og meir at politikarane kappast om å innføre restriksjonar (om ikkje alltid så gjennomtenkte), og at foreldre er langt meir medvite på at ein ikkje ukritisk bør gi unge frie tøylar på smarttelefon og nettbrett.

Eg trur det er liten tvil om at boka til Haidt har vore viktig globalt for å snu forteljinga om skjermane. Eg vil derfor sterkt tilråde folk å lesa ho, om ikkje anna for å skrive meir kritiske meldingar om ho enn det eg har gjort her. Omkoplinga av barndommen er slik eg ser det ei av dei største utfordringane vi står overfor som samfunn. Eg håper verkeleg at åtvaringane til Haidt (

reshared this

in reply to Jaran Flaath

friendica (DFRN) - Link to source

Ivar Espås Vangen

Skilnaden mellom papir og skjerm, er at papir ikkje hackar hjernen din for å få deg til å nytte 6 timar kvar dag på å lese Se & Hør. Det har derimot app-designarane greidd å gjera med skjerm.

Eg er også einig i at det er mykje konstruktivt ein kan gjera med skjerm. Eg har vakse opp med datamaskin, Playstation, Nintendo DS, Nintendo Wii, Xbox 360 og Game boy, og eg er glad i både film, TV-seriar, og i sosiale media.

Spørsmålet er kva slags kontroll og regulering ein har. Eg er einig med deg i at ein bør skjermast mot algoritmar og avhengnad, og spesielt ungar. Det gjer ein ikkje med å gi dei fri tilgang på iPad og/eller smarttelefon, både heime og på skolen. Det har vi prøvd i 10-15 år no, og det har jo gått usedvanleg dårleg.

Har du lese boka?

in reply to Ivar Espås Vangen

mastodon - Link to source

Jaran Flaath

Jeg vil påstå Se & Hør og liknende publikasjoner kan ha samme effekten på deg som mye av rælet man mates med i sosiale medier. Poenget mitt er at det er ikke mediet (papir eller skjerm) som er problemet, men hva man konsumerer.

Så er helt klart digitale flater utformet for å kunne påvirke i mye raskere og mer effektivt enn ikke-digitale, det er helt klart.

Leste boken da den kom ut.

in reply to Jaran Flaath

mastodon - Link to source

Jaran Flaath

Jeg liker å sammenlikne det å slippe barn under 18 ut på algoritmestyrte medier og gi fri tilgang til internett generelt, som å gi 13-åringen nøkkelen til bilen, si værsågod, kjør på.

Det er en grunn til at vi begrenser hjerner som ikke er ferdig utviklede tilgang til en del aktiviteter vi vet kan være vanskelige, eller umulige å håndtere, uten skikkelig opplæring og modenhet.

At internett og algoritmestyrte medier skal være så annerledes blir mer og mer utforståelig for meg.

in reply to Jaran Flaath

friendica (DFRN) - Link to source

Ivar Espås Vangen

Det er kanskje mogleg å samanlikne, men eg meiner likevel det er noko grunnleggjande annleis med sladderpresse og sosiale media. Kor mange er det som sit i 5-6 timar kvar dag, år etter år og les Se & Hør? Kor mange er det som kjenner ein uimotståeleg trong fleire gonger i timen om å ta opp Se & Hør frå lomma/sekken og lese det, sjølv om ein står midt oppe i noko anna? Var det sånn at den mentale helse til millionar av folk i ei bestemt aldersgruppe raste nedover globalt etter at Se & Hør (eller liknande) kom på marknaden?

Svara på alle spørsmåla er jo openbert "ingen" eller "nei".

Når du samstundes skriv at digitale flater "helt klart" er utforma for å påverka raskare og meir effektivt enn papir, synst eg du motseier det du skriv om likskapen mellom Se & Hør og sosiale media. Om ein 13-åring les Se & Hør, vil hen truleg gi opp halvvegs uti, og gå vidare for å finne på noko anna. Ein skal ikkje ha vore mykje rundt 13-åringar dei siste åra for å sjå at dei færraste "går lei" av telefonen. Eg synst derfor det er viktig å understreke kor annleis smarttelefonen fungerer enn nærmast alt anna, også andre former for skjerm.

Men eg ser at vi er einige om det viktigaste, og eg liker samanlikninga di mellom algoritmestyrte media og bilnøkkelen til familiebilen. Eg har eigentleg mykje meir tru på kollektive aksjonar av foreldre og skole enn eg har på politiske forsøk på å innføre aldersgrenser. Er det éin ting eg har forstått, så er det at politikarar ikkje forstår internett.

in reply to Ivar Espås Vangen

mastodon - Link to source

Jaran Flaath

Sammenlikningen min med Se & Hør ville neppe stå seg i en disputas, men det er mer et forsøk på å vise at alle medier kan brukes til å formidle innhold av diskuterbar kvalitet som i aller høyeste grad kan ha en dårlig innvirkning på dem som konsumerer det.

Kommer ikke til å kjempe videre for å argumentere for denne sammenlikningen 😀

in reply to Jaran Flaath

mastodon - Link to source

Jaran Flaath

Jeg tror uansett løsningen er å begrense tilgang, og samtidig oppfordre til de adferdsmønstre man ønsker.

Barn kan fint bruke en smarttelefon fra 10-12 års alderen, men begrens den kraftig, både funksjon og tidsbruk. Snapchat og sosiale medier bør være no-go, men kanskje en Signal-gruppe kan dekke mye av behovet for å melde med venner?

Jeg har nok mindre tro på at skole og foreldre skal klare å stå i mot presset fra aktørene, jeg tror det må politiske vedtak til.

friendica (DFRN) - Link to source

Johan Nygaardsvold var statsminister for Arbeidarpartiet frå 1935 til 1945. Han styrte altså landet både gjennom siste halvdel av dei harde 30-åra, og gjennom den andre verdskrigen. Spør du meg er Nygaardsvold den største statsministeren vi har hatt.

Grunnlaget for Nygaardsvold-regjerings var det såkalla kriseforliket, ein avtale mellom Arbeidarpartiet og Bondepartiet. Etter valet i 1933 vart Arbeidarpartiet største parti, men mangla likevel fleirtal på Stortinget. Likevel vart det etter kvart klart at det var mogleg å samarbeide med Bondepartiet. Tradisjonelt hadde Bondepartiet vore eit utprega borgarleg parti, som mellom anna sette inn Quisling som forsvarsminister nokre år før. Etter 1933 endra det her seg, da det vart tydeleg at Høgre og Venstre var lite villige til å gjera noko for bøndene som sleit under krisa. Det var derimot Arbeidarpartiet under Nygaardsvold opne for, og inngikk i 1935 ein avtale med Bondepartiet, som i praksis opna for at Arbeidarpartiet skulle få støtte som regjeringsparti, imot at Arbeidarpartiet langt på veg førte Bondepartiet sin jordbrukspolitikk. Det er forliket her som mellom anna har gitt opphav til dagens norske jordbrukspolitikk, med årlege forhandlingar mellom bøndene og staten om prisar og produksjon. I praksis vart det ikkje lenger lov for enkeltbønder å underby dei andre. Den frie marknaden har sjeldan fungert godt for jordbruket.

Same år som krisefoliket vart inngått, vart også hovudavtalen mellom Arbeidarane sin internasjonale landsorganisasjon (AFL) og Norsk arbeidsgjevarforeining (NAF) inngått. Hovudavtalen påla arbeidsgjevarane å godta at fagforeiningane sine tillitsvalte kunne opptre som representantar for arbeidarane kollektivt, og fagforeiningane måtte godta at det var arbeidsgjevarane som hadde styringsrett i næringslivet. Når ein tariffavtale var inngått i ein bransje eller ein bedrift, måtte begge partar akseptere denne gjennom avtaleperioden. Streik og lockout vart dermed regulert. Det er framleis hovudavtalen som er ryggraden i den norske samarbeidsmodellen.

I tillegg innførte Nygaardsvold fleire andre viktige tiltak:

- Alderstrygd med statleg støtte
- Arbeidsløysetrygd
- Ny arbeidarvernlov med klarare vern mot usakleg oppseeing
- Nye støtteordningar for fiskarar
- Utstrakt vegbygging for å få folk i arbeid

Nygaardsvold-regjeringa innebar ikkje nokon revolusjonær endring i Noreg, slik Arbeidarpartiet hadde prinsippfesta. I staden fekk ein byrjinga på dagens norske velferdskapitalisme, kor ein lèt kapitalismen halde fram mot at ein samstundes innførte ein del reformar for å bøte på dei verste sidene ved han. Det heng nok dels saman med at Arbeidarpartiet ikkje hadde fleirtal. Nygaardsvold sjølv var klar på at sosialismen ville komma den dagen Arbeidarpartiet hadde fleirtal på Stortinget. Det heng nok også saman med at ein var nøydd til å ha ein konkret krisepolitikk for å hindre at fascistane i Nasjonal Samling skulle få støtte hos dei arbeidslause og kriseramma bønder. Ein må heller ikkje gløyme at landet var i djup krise. 40 % av LO sine medlemmar var arbeidslause i 1932, og det var berre marginalt betre da Nygaardsvold tok over. Ein måtte ha eit "minimumsprogram", og ikkje berre gjenta at sosialismen var svaret på alle problem.

Etter 1945 har det nærmast gått sport i å kritisere Nygaardsvoldregjeringa for at Noreg stod så lite førebudd da krigen kom i 1940. Her meiner eg det er rom for å nyansere. Ja, det er riktig at Forsvaret ikkje var budd på krig, og at ein hadde kutta til beinet gjennom mellomkrigstida. Men hovuddelen av ansvaret ligg ikkje på AP, men på regjeringane som satt før 1935. Frå 1937 løyva faktisk Nygaardsvold-regjeringa enorme ekstraløyvingar til militæret, nettopp fordi ein såg kva veg det gjekk. Ein må dessutan ikkje gløyme at det var økonomisk krise, og at kvar krone til militæret var ei krone ein ikkje nytta på velferd eller å få folk i produktivt arbeid.

Det største problemet mitt med Nygaardsvold-regjeringa var haldninga til borgarkrigen i Spania. Her stilte Noreg seg på same side som Frankrike og Storbritannia, og hindra aktivt støtte til den demokratiske republikken som kjempa imot, og til slutt tapte mot fascismen. Her var det eit sterkt mindretal i AP som ønska ei anna linje, men dei vart nedstemt kvar gong.

Til tross for at ein ikkje var budd på krig, landa likevel regjeringa rett da Tyskland gjekk til åtak.Ein nekta å akseptere den tyske invasjonen, og i samråd med kongen landa ein på at ein måtte velje motstand framfor kapitulasjon.Da dei norske styrkane omsider måtte gi seg 10. juni 1940, valte regjeringa å halde fram med å koordinere motstanden frå London i staden. Det redda nok mykje av æra.

For meg er historia om Nygaardsvold ein fantastisk historie. Han kom frå ein husmannsplass, hadde ingen utdanning utover folkeskolen, men var truleg ein av dei største lesarane som har vore statsminister i landet. I samtida var han respektert som ein klok og røynd politikar, også utanfor sitt eige parti. Motsett av dei fleste politikarar i dag, hadde Nygaardsvold lang erfaring med ordinær lønnsarbeid, ikkje minst frå opphaldet i Samandsstatane frå 1902 til 1907, da han jobba som jarnvegsarbeidar medan familien var att heime i Hommelvik. Da han kom heim var kofferten hans full av bøker.

Historia om Nygaardsvold er historia om ein generasjon som vart politikarar fordi dei ville kjempe for den samfunnsklassen dei sjølv kom frå. Det var ei politisk rørsle som tok trugselen frå fascismen på alvor, og smidde alliansar der det var mogleg. Arbeidarpartiet under Nygaardsvold hadde store og framsynte målsettingar, og såg på reformene som steg på vegen dit. Dagens parti manglar alt det her. Om Arbeidarpartiet ikkje børstar støv av historia si, trur eg dei vil ende som mange andre av partia i den sosialdemokratiske familien.

(Biletet tok eg sjølv medan eg venta på bussen utanfor Folkets hus i Trondheim tidlegare i dag)

#Arbeidarpartiet #mellomkrigstida #Nygaardsvold #arbeidarrørsla #historie #Trøndelag #Hommelvik #kriseforliket #hovudavtalen #norsktut #sosialisme

#Norsktut #trøndelag #arbeidarpartiet #historie #sosialisme #arbeidarrørsla #mellomkrigstida #Nygaardsvold #Hommelvik #kriseforliket #hovudavtalen

reshared this

friendica (DFRN) - Link to source

Mindre treffsikkert?

Systemet er fullstendig verdilaust, akkurat slik fleire av læraplanene har vorte.

Løysninga er å innføre langt tydelegare krav til kunnskap i læreplanane, og meir straumlinjeforma vurderingspraksisar som reflekterer at målet er eit sams kunnskapsgrunnlag, både etter grunnskolen og etter studieførebuande på vidaregåande.

Poenget med eksamen har aldri vore at ein skal teste kor god ein er på langsiktig prosjektarbeid. Poenget har vore å måle kva ein har lært i faget. Om vera avhengig av ein språkmodell (eller internett) for å vise kva ein kan, er som at ein skulle vera avhengig av å ringe pappa på NTNU for å spørje om hjelp under eksamen for 30 år sidan. Er du avhengig av det, manglar du ganske enkelt dugleiken det er meininga du skulle ha tileigna deg.

Spør du meg skulle vi hatt mykje meir tradisjonell eksamen enn vi har i dag.

#skolepolitikk #norsktut #norskpolitikk #vurdering #eksamen #kunstigIntelligens

KI har gjort dagens vurderingssystem mindre treffsikkert

I disse dager får rundt 70.000 elever vitnemål fra videregående. Men karakterene måler i for liten grad den kompetansen elevene faktisk trenger, skriver tre opplæringsdirektører.
Bjørn Lyngedal, Eiliv Fougner Janssen og Erik Brekken (Aftenposten)
#Norsktut #norskpolitikk #eksamen #kunstigIntelligens #skolepolitikk #vurdering

(((Klefstadmyr))) reshared this.

friendica (DFRN) - Link to source

USA tapte Iran-krigen.

Det verkar openbert no at Iran går sigrande ut av krigen mot USA og Israel. Dei greidde å halde stand, viste at dei kan ramme alle USA sine allierte i regionen direkte, sjølv om USA skal ha "øydelagt militæret" deira, og dessutan at dei har full kontroll over Hormuz, også under ein krig mot den mektigaste militærmakta i historia. Med andre ord: krigen gjekk akkurat som ein har advart om i 20 år.

Nederlaget til USA heng dels saman med inkompetanse hos Epstein-regimet som styrer i Det kvite huset. Donald Trump kan ingenting om verda, og Petter Hegseth er på mentalt nivå med ein prepubertal 12-åring. Sånne folk er openbert ikkje spesielt gode til å styre over anna enn sin eigen frukost.

Det ligg likevel noko djupare bak. Avtalen som vart signert, spegler også den nye røyndomen i verda. USA har ikkje lenger ressursar til å trygge og kontrollere heile imperiet sitt. Ein er nøydd til å omprioritere og avgrense den imperiale strategien. Det såg ein i Korea; det ser ein i Ukraina og Europa, og no ser vi det også i Midtausten. Det her er ein supermakt som ikkje lenger har same potens som før.

Fordelen med Donald Trump er at han likevel presenterer kvart eit nederlag som ein siger. Og tilhengarane i sekta hans trur faktisk på det, i alle fall delvis. Det er viktig for å hindre at enno meir rabiate galningar vinn fram med krav om nye like spinnville krigar som den vi har sett.

Vi veit at Israel-lobbyen i USA kjem til å klikke i vinkel no. Dei vil ikkje gi seg før heile Midtausten er gjort til trælar under israelsk-amerikansk diktat, noko avtalen klart syner at USA ikkje er i stand til å oppnå. Spørsmålet er om Trump greier å forsvare avtalen mot den kommande offensiven frå Israel-lobbyen, eller om dei får ein ny krig på bestilling.

#iran #norsktut #Internasjonalpolitikk #irankrigen #trump #amerikanskpolitikk #israel

#Norsktut #trump #Israel #amerikanskpolitikk #Iran #Internasjonalpolitikk #irankrigen

friendica (DFRN) - Link to source

Berre #SV, #Raudt og #MDG røysta for å ta inn forbod mot stomvåpen i grunnlova.

#Høgre, #KrF, #Arbeidarpartiet og #Framstegspartiet er ganske ærlege på at dei ikkje vil ha eit forbod.

Spørsmålet er: kva har eigentleg skjedd med #Venstre og #Senterpartiet?

#norsktut #norskpolitikk #atomvåpen #fred

Stortinget sier nei til atomvåpenforbud: – Veldig trist

Et flertall på Stortinget vender tommelen ned for forslag fra SV om å utvide Grunnloven med et forbud mot atomvåpen på norsk jord.
Linnea Skare Oskarsen (dagsavisen)
#Norsktut #SV #norskpolitikk #mdg #raudt #senterpartiet #krf #arbeidarpartiet #venstre #fred #atomvapen #framstegspartiet #Høgre

friendica (DFRN) - Link to source

Det er spennande å sjå kor godt #Raudt har gjort det dei siste månadene. Ikkje sidan perioden før Russland sin krig mot Ukraina har partiet hatt så sterke målingar over tid.

Det er fleire ting som er verdt å merke seg her:

1) Partiet har ikkje tapt oppslutning på å framstå som den mest samarbeidsvillige aktøren på det raudgrøne laget.

2) Partiet gjer det spesielt godt i grupper som partia på den radikale venstresida ikkje har vore sterke i på 50 år, nemleg dei som ifølgje valforskaren Johannes Bergh står "lavest på rangstigen". Det dreier seg om både om tradisjonelle industriarbeidarar i distriktskommunar, men ikkje minst om ufaglærte og dei som jobbar på golvet i helsesektoren, samt dei som mottar trygd. Raudt treff altså ein del grupper som har ei viss likskap med dei som ofte røyster på Framstegspartiet.

3) Partiet viser at den radikale venstresida har mykje å tene på å spisse profilen sin. I mange år var det typisk at liknande parti, inkludert Raudt sjølv, heile tida skulle meine like mykje (og sterkt) om absolutt alt. Ein greidde aldri å prioritere, så for veljarane vart det eit inntrykk av at ein sjølv også måtte "meine noko om alt" for å kunne røyste på dei. Sånn er det ikkje lenger.

4) Raudt har greidd å byggje opp ein sterk organisasjon kor lokallaga har meir makt enn det som er vanleg i andre parti. Absolutt alle lokallag har forslagsrett og representasjonsrett på landsmøte i partiet. Den "utsilinga" ein ser i andre parti, er mindre til stades i Raudt. "Grasrota" har derfor mykje makt.

5) Partiet har fleire tillits- og folkevalte som er respekterte langt utover partiet sjølv. Der kor dei færraste no greier å nemne særleg mange representantar frå SV, er fleire av Raudt sine stortingsrepresentantar som har vorte sjølvsagte autoritetar på sine felt. Eg trur det her har vore avgjerande for at partiet no jamnt over er nærmast dobbelt så store som SV.

Da eg vart med i Raudt i 2011, var det så vidt over 1500 medlemmar. Om ein gjekk på eit møte i Trondheim (kor eg budde), møtte ein dei same folka som var på møte førre gong. Dei same folka møtte også når det var fylkesårsmøte. Det var stor jubel da ein omsider fekk eit nytt lag utanfor storbyen. I dag er partiet representert i eit tosifra kommunar her i storfylket Trøndelag, med tilhøyrande lokallag med jamn aktivitet. På landsbasis er det over 15 000 medlemmar, eit tal som framleis aukar jamnt og trutt.

Det her tyder altså at partiet er heilt annleis enn da eg vart med. Den gongen var vi gjerne enten unge radikalarar, progressive intellektuelle, eller folk med fortid i ML-rørsla. I dag møter ein eit langt meir representativt utval av "det store arbeidande folket" i Noreg, for å låne eit Gerhardsen-omgrep.

Openbert fører det her med seg vaksesmerter. Det blir gnisningar og rørsle når så mange nye medlemmar kjem inn og møter det som no er eit mindretal som i årevis har vore vant med å vera i eit bittelite og yttarleggåande parti. Likevel synst eg partiet har greidd å halde på sjela si, og framleis har eit godt og radikalt program basert på den norske røyndomen. Eg trur dessutan at det er mogleg at Raudt, SV og Miljøpartiet dei grøne kan spele kvarandre gode, og ikkje vegetere på kvarandre, slik mange har vore redde for. Eg meiner dessutan oppriktig at Raudt står i ein langt betre posisjon til å stele veljarar frå Framstegspartiet enn dei to andre partia der. Det er veldig synd at så mange ålreite folk i den norske arbeidarklassen no trur tilhøva i landet blir betre med gjengen der ved rattet.

#norsktut #norskpolitikk #sosialisme #politikk #allheimen #arbeidarrørsla #venstresida

Velgerne strømmer til Rødt: – Når ut til hele landet

Rødt har tatt nesten 60.000 velgere fra to andre rødgrønne partier siden valget i fjor. 
frifagbevegelse.no
#allheimen #Norsktut #norskpolitikk #raudt #politikk #venstresida #sosialisme #arbeidarrørsla

Ivar Espås Vangen reshared this.

in reply to Ivar Espås Vangen

mastodon - Link to source

Victor

Åpenbart noe Rødt gjør rett her, særlig det med at partiet har en reell geografisk sprendning (vs alle andre småpartier). Men to spørsmål syns jeg jo melder seg: kan linja bringe rødt til virkelige høyder (flertall), eller vil det bli et parti med maks 10-15% oppslutning. og: vil denne linja bringe oss nærmere sosialisme? jeg har mine tvil ass
in reply to Victor

friendica (DFRN) - Link to source

Ivar Espås Vangen

Det kjem jo an på kva du legg i å komma "nærmare sosialisme". Eg trur ikkje ein kjem nærmare sosialisme av at eit radikalt parti gjer det bra i val. Skal ein komma nærmare sosialismen må ein få gjennomført strukturelle reformar som på grunnleggjande vis endrar styrketilhøva mellom arbeid og kapital. Det trur eg ikkje Raudt klarer, sjølv med 10-15 %. Der vil ein trenge mykje meir.

At Raudt får fleirtal aleine har eg ingen tru på. Det vil krevje ein heilt annan situasjon enn i dag.

friendica (DFRN) - Link to source

Det blir installert færre og færre solcellepanel på norske hustak. Energiministeren meiner Norgespris ikkje har skulda fordi nedgangen starta før innføringa av ordninga.

Det er nok riktig. Men også den "vanlege" straumstøtteordninga var jo ein form for subsidiering som gjorde at mange av oss slapp unna dei verste toppane.

Eg synst billeg straum er bra, og skulle gjerne ha sett at vi hadde makspris på 35 øre, slik mellom anna #Raudt går inn for. Eg trur ein må tenke annleis for å få fart på etableringa av solcellepanel, til dømes gjennom skattefrådrag eller direkte pengestøtte gjennom Enova og liknande. DET hadde vore framtidsretta bruk av oljepengar.

#energi #norsktut #solkraft #norgespris #miljø

Slike tak er det nesten ingen som vil ha lenger

Interessen for solcellepanel på taket har stupt. Bransjen snakker om full krise. Strømstøtte og Norgespris får skylda, men regjeringen er helt uenig.
Marit Sirum-Eikre (NRK)
#Norsktut #raudt #Energi #norgespris #miljø #solkraft

Lars Fosdal reshared this.

Ivar Espås Vangen reshared this.

bookwyrm - Link to source

Review of "En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten" (5 stars): Glitrande introduksjon til ein "vanskeleg" konflkt
The media in this post is not displayed to visitors. To view it, please go to the original post.

Det første minnet mitt om "Midtausten-konflikten" er frå 2008/2009 da ein stat som heitte "Israel" bomba over eit område (ikkje ein stat) som heitte "Gaza". Eg gjekk på ungdomsskolen, og forstod ikkje så mykje av det. Både lærarar og folk som uttala seg på TV gjentok at konflikten her var så komplisert, ja om ikkje "den vanskelegaste konflikten i verda".

Sidan den gongen har eg lese mykje; både bøker av historikarar, statsvitarar, journalistar; rapportar frå menneskerettsorganisasjonar, solidaritetsorganisasjonar, og dessutan prøvd å følgje med på nyhenda om området.

Eg går ikkje med på at det her er ein spesielt "komplisert" konflikt; i alle fall om ein med dèt meiner ein konflikt som er vanskeleg å forstå. Det er det ikkje. Spør du meg er konflikten her eigentleg ganske enkel å forstå. Det som derimot er "komplisert", eller "vanskeleg", er å løyse ho. Det er ikkje fordi det er mykje ein ikkje veit eller forstår, men at den eine parten i konflikten er så uendeleg mykje sterkare enn den andre. Det er ikkje "komplisert", men "urettferdig".

Eg har generelt stor sans for bokserien "En kort introduksjon til", og boka her er ikkje eit unntak. Eg synst det er kjempeviktig at det kjem gode og etterrettelege bøker på norsk som kan skjære gjennom all støyen folk får opp i feeden sin. Jørgen Jensehaugen har gjort eit himla godt arbeid med utgjevinga her.

For det første synst eg boka held eit høgt akademisk nivå. Jensehaugen er godt oppdatert på stoda i forskinga på feltet, utan at boka dermed blir ei smørje av fotnotar. Balansen mellom perspektiva er også godt utført, og sjølv om eg trur det vil vera vanskeleg å halde hovudsympatien med Israel etter å ha lese boka her, synst eg likevel Jensehaugen heile vegen legg fram korleis situasjonen fortona seg frå deira side.

Boka vart først utgjeve i 2022, altså før Hamas sitt åtak mot Israel 7. oktober 2023. Utgåva eg har lese er 2. utgåve, som har med eit heilt kapittel om det som har skjedd sidan. Eg trur det var klokt å leggje til dette, både fordi mykje har endra seg, men også fordi det han skriv om ulikskapen i status hos palestinarane avhengig av kor dei bur er verdt å sjå nærmare på. "Palestinarane" i dag kan nemleg delast i fleire grupper:

1) Dei som har israelsk statsborgarskap og bur i Israel. Dei utgjer om lag 20 % av folkesetnaden i staten, og har nesten like rettar som jødane i landet. Skilnaden går, som Jensehaugen er inne på, mellom anna i kjøp av eigedom og kor staten løyver offentlege pengar. Det her er nok gruppa palestinarar som har det likast.

2) Palestinarane i Aust-Jerusalem. Eg har det med å gløyme dei sjølv, men det er altså om lag 200 000 palestinarar som har halde fram med å bu i Aust-Jerusalem sjølv om Israel okkuperte området i 1967, og formelt annekterte det i 1980. Palestinarane her har permanent løyve til opphald, men får sjeldan statsborgarskap om dei søker. Dei har altså langt dårlegare rettar enn palestinarane i sjølve Israel.

3) Palestinarane på Vestbreidda og Gaza: dei har ingen rettar i Israel i det heile, sjølv om Israel spesielt på Vestbreidda gjerne kontrollerer nær sagt alle sider ved liva deira. I og med at dei ikkje er statsborgarar, kjem dei under militær jurisdiksjon etter israelske lover. Det er grunnen til at for eksempel palestinske ungar kan hamne i fengsel og bli torturert. På Vestbreidda blir ein gjerne ofte terrorisert av israelske kolonistar, som typisk opererer med støtte frå israelske militære styrkar. På Gaza er det openbert enno verre, også før 2023, kor Israel nøye har halde enklaven under blokade.

4) Dei palestinske flyktningane. Det er framleis 5,7 millionar palestinske flyktningar i verda. Dei fleste av dei er etterkommarar etter dei som flykta i 1947-1949, men ein del flykta også i 1967. Per i dag er det store grupper palestinske flyktningar i både Syria, Jordan, Libanon, på Gaza og på Vestbreidda. Det varierer korleis tilhøva deira er, men etter internasjonal lov har alle saman rett til å vende heim ein gong. Det er dessutan berre i Jordan flyktningane stort sett er innvilga statsborgarskap.

Lenge har det vore eit spørsmål om den israelske okkupasjonen av Vestbreidda er lovleg eller ikkje. Resolusjon 242 frå Tryggingsrådet i SN krevja rett nok at Israel skulle trekke seg ut frå "territorium okkupert i den siste konflikten", altså i 1967, men "territorium" er altså noko anna enn "alle territorium". Da er det fint at Jensehaugen minner oss om at Den internasjonale domstolen (ICJ) i 2023 konkluderte med at okkupasjonen er ulovleg, og at Israel må heve den så snart som råd er, og at kolonistane må ut. Domstolen understreka dessutan, likt både Amnesty, Human Rights Watch og B'T Selem, at systemet på Vestbreidda er rasesegregering, sjølv om domstolen var delt i om det var riktig å nytte nemninga "apartheid".

Eg har ikkje mykje å utsetje på boka. Om noko, så sakna eg kanskje litt meir om dei første forsøka på å ta opp spørsmålet om totstatløysning i SN etter fadesen i 1947. Det er mange som ikkje veit det, men allereie i 1976 var arabarstatane einige om ein resolusjon som tok til orde for to likeverdige statar langs grensene slik dei låg før krigen i 1967. Også palestinarane gjennom PLO hadde implisitt gitt støtte til resolusjonen. Israel boikotta møtet i SN, og USA la ned veto. Slik har det vore heile vegen sidan. For meg er det her viktig, fordi det ofte blir hevda av folk at det er palestinarane som "seier nei" til tostatsløysninga.

Om du lenge har kjent deg litt ustø på historia og bakgrunnen for Midtausten-konflikten, er det her definitivt ei god bok å lese. Ho er oppdatert, sakleg, velskrive, og dessutan så balansert som det er mogleg å vera i ein konflikt som for dei fleste av oss framstår som eit reint overgrep av ein sterk mot ein svak part. Ein blir openbert ingen ekspert på kvar einskild hending, men ein får eit naudsynt overblikk som vil gjera det mykje lettare å fordjupe seg på eiga hand seinare.

reshared this

friendica (DFRN) - Link to source

Kor vanskeleg kan det eigentleg vera å møtast "på midten" i diskusjonen om tilhøva for småbarnsforeldre og tidleg barnehagestart?

Debatten starta da KrFU-leiar, Ingrid Olina Hovland uttala til VG at det er vi lever i ein "syk kultur" fordi 84 prosent av eittåringane i Noreg går i barnehage. Hovland kunne forsikre oss om at ho sjølv aldri ville ha gjort noko sånt.

Hovland køyrer openbert klassisk Listhaug-metode her: gå hardt ut med eit upresist og provoserande utsegn; få harde og opprørte motsvar; gå inn i offerposisjon; gå så på offensiven med eit meir spissa politisk innhald.

Venstresida har ikkje vore spesielt flinke i debatten her. For det første er det jo krefter på venstresida som har kjempa for ordningar som sekstimars arbeidsdag. KrF har aldri støtta noko slikt. KrF har riktig nok støtta å forlenge fødselspermisjonen, men det gjer ikkje KrFU, kor Hovland altså er leiar.

Det mest alvorlege synst eg likevel er korleis representantar frå Arbeidarpartiet berre instinktivt reagerer med å forsvare barnehagar og arbeid. Det verkar ikkje som at ein vil forstå at tidsklemma og sakn etter ungane sine er heilt reelle problemstillingar som mange småbarnsforeldre kjenner på, utan at dei dermed må vera kristendemokratar i hovuda sine. Eg kan ikkje forstå at det ikkje kan vera ei sak for venstresida å gjera det økonomisk mogleg for fleire småbarnsforeldre å vera meir heime med ungane sine enn i dag. Problemet no er at dei med god råd allereie tar ut ulønna permisjon, mens dei andre i røynda ikkje har anna val enn å sende ungane i barnehage, og sjølv springe att til arbeid på fulltid.

Kva vil vera gode tiltak? Eg synst i utgangspunktet at kontantstøtta hadde mykje bra ved seg, men også eventuelt ordningar med redusert arbeidstid med lønnskompensasjon - helst for alle, men spesielt for dei med ansvar for små ungar. Monaleg auke i barnetrygda og ei utviding av foreldrepermisjonen vil også hjelpe.

Om ikkje venstresida tar problemstillingane her på alvor, er eg redd for at KrF kan framstå som dei gjorde på 1990-talet: som "partiet for småbarnsfamiliar". Det fortener dei faktisk ikkje. Det er dessutan berre å gløyme å få ei god familiepolitikk i møte med eit Framstegsparti på nærmare 30 prosent. Det er derfor avgjerande at venstresida har betre svar enn berre å applaudere tidleg barnehagestart og fulltidsarbeid for småbarnsfamiliar.

Det er ikkje reaksjonært å ønske seg meir tid med dei viktigaste menneska i livet sitt.

in reply to Ivar Espås Vangen

mastodon - Link to source

Jon

helt enig.

Prøvde å forklare debatten til en belgisk venn her om dagen og måtte jo si at jeg jo er enig i noe av det KrF sier. Ikke provokasjonen og måten det ble sagt på, men at det burde være enklere å holde barna hjemme litt lengre eller enda bedre - ha mulighet til kortere barnehagedager synnes jeg burde vært en selvfølge.

in reply to Jon

friendica (DFRN) - Link to source

Ivar Espås Vangen

Ja, provokasjonen, og den aggressive brodden mot Arbeidarpartiet, er openbert eit kalkulert grep frå ein politikar som har gått PR-kurs hos Civita, så det tar eg ikkje eigentleg så tungt.

Da synst eg det er eit større problem at venstrekreftene i Noreg går fem på, og ikkje forstå kva slags spel Hovland la opp til. For venstresida bør "arbeidslinja" vera at folk har rett på arbeid, ikkje at velferdstenestene eine og aleine skal vera innretta på å tvinge folk ut nærmast uavhengig av kva situasjon ein står i. Å oppdra ungar er noko av det flottaste ein kan gjera som samfunnsborgar. Eg kan ikkje forstå at valfridom i noko så grunnleggjande som overgangen frå foreldrepermisjon til barnehage skal vera noko KrF har monopol på.

in reply to Ivar Espås Vangen

friendica (DFRN) - Link to source

Ivar Espås Vangen

I 2017 gjekk det faktisk ein diskusjon i partiet Raudt om det her. Eit mindretal ønska å få partiet til å gå gå inn for å støtte ordninga med kontantstøtte. Tradisjonelt hadde partiet som andre på venstresida vore kritisk til ordninga.

Forslaget fall på landsmøtet same år, men i ettertid meiner eg faktisk mindretalet hadde rett. Argumenta deira står seg enno:

ebbawergeland.no/artikler/kont…

friendica (DFRN) - Link to source

Nokre gonger går politikken verkeleg i ring. Det her er eit ekko frå 1950-talet. Også den gongen var ein så uroa over at folk kunne vera så dumme og bakstreverske at dei busette seg i små kyst- og fjellssamfunn, når "all" kunnskap om samfunnsøkonomi heller tala for at folk burde bu i byar eller "vekstsenter" i distrikta.

Det her var utgangspunktet for #Arbeidarpartiet sin Nord-Noreg-plan, til dømes. Ein løyve store summar for å få folk til å forlate utkantane, og heller etablere seg i nye industristadar, kor staten gjerne stod for eigarskap og investeringar.

Heldigvis tok det er etter kvart slutt. Utover 1960-talet kom det ein ny generasjon som heller meinte at målsetjinga burde vera å gjera det attraktivt å bu på små stadar, mellom anna fordi det minka presset på storbyane, og fordi stordrifta med "vekstsenter" ikkje var så effektiv som skrivebordsteoriane la opp til. Denne endringa førte mellom anna til etableringa av distriktshøgskolar, utbygging av lokalsjukehus, gymnas, fagskolar, og mykje anna. Det er først frå 1960-talet at velferdsstaten når ut til oss i distrikta.

I tillegg fekk ein fleire næringspolitiske verkemiddel, mellom anna Distriktenes Utbyggingsfond, som sørga for særskilt næringsstøtte til bedriftar som ville etablere seg i distrikta. Samstundes fekk ein også lågare arbeidagjevaravgift i distriktskommunane.

Den nye distriktspolitikken var ein kjempesuksess. På 1970-talet gjekk minka faktisk folketalet i Oslo. Sentraliseringa var viast ikkje ei naturlov likevel.

Sidan har vi gått bort frå mykje av det her. Med høgrebølgja og den nyliberale transformasjonen av Arbeidarpartiet på 1990-talet vart det plutseleg "umoderne" å styre samfunnsutviklinga demokratisk. Marknadskreftene burde heller få fritt spelerom, uavhengig av kva konsekvensane vart for folk og land.

Det forskaren i artikkelen her tar til orde for, er på mange vis å gå tilbake til sentraliseringspolitikken på 1950-talet. Eg meiner det er heilt feil. Ein bør heller børste støv av distriktspolitikken som kom etterpå. Eg meiner ordninga med avskriving av studielån som Støre-regjeringa innførte etter påtrykk frå #Senterpartiet er ein god start. Vi treng fleire sånne tiltak.

#distriktspolitikk #norsktut #norskpolitikk

Forsker slår alarm: – Vi må slutte å prøve å redde hver eneste bygd

Johann Bang flyttet hjem fra Oslo til Meløy. Men stadig færre gjør som ham. Nord-Norge blør 8 innbyggere hver dag. Nå mener forsker at landsdelen må tørre å satse på færre steder.
Hans-Jacob Omre (NRK)
#Norsktut #norskpolitikk #senterpartiet #arbeidarpartiet #distriktspolitikk

Ivar Espås Vangen reshared this.

Ivar Espås Vangen reshared this.

bookwyrm - Link to source

Review of "Våre kamper" (4 stars): Sterkt forsøk på ei antifascistisk historieskriving
The media in this post is not displayed to visitors. To view it, please go to the original post.

Ifølgje Jonas Bals har historikarar vore alt for opptekne av fascismen si historie, og alt for lite opptekne av antifascismen. Det vil eg seie meg einig med han i. Derfor har eg lenge gleda meg til å lese boka her, som set antifascistane heilt frå den amerikanske borgarkrigen og til starten på den andre verdskrigen i fokus.

Boka er heilt klart verdt å lese, sjølv om ho er lang. Det er mykje å lære her, både om illgjerningane til fascistane i både Tyskland, Italia og i Noreg, men også om korleis vanlege folk gjorde sitt for å kjempe imot. Hovudaktørane i antifascismen er ifølgje Bals' framstilling den organiserte arbeidarrørsla, i hovudsak Arbeidarpartiet, men også enkeltmenneske som stortingspresident Carl Joachim Hambro frå Høgre, og Dagblad-journalisten Ragnar Vold.

Her ligg kanskje også den svake sida til boka. Kor er for eksempel liberalarane i framstillinga her? Eg er ingen ekspert på mellomkrigstida, men eg er temmeleg trygg på at sentrumsliberale parti og rørsler i både Noreg, Tyskland og Italia gjorde eitt og anna i kampen mot fascismen i perioden. Bals erklærer sjølv at han vil skrive ei historie om mangfaldet i antifascismen og ikkje berre den mest aktivistiske sida, men det er likevel det siste som blir via mest merksemd her.

Kommunistpartia blir med rette kritisert i framstillinga for å ha drive sekterisk splittingsmakeri, og lenge ikkje såg verdien i å stå samla mot fascismen. Her synst eg Bals er veldig god når han behandlar 1920-talet, men på 1930-talet hoppar han over linjeskiftet på Komintern sin 7. kongress i 1935, kor ein faktisk landa på å skipe "folkefrontar" mot fascismen, kor ein i tillegg til partia frå arbeidarrørsla også skulle involvere borgarlege demokratisk innstilte parti. Ein kan diskutere kor vellykka denne forseinka endringa var, men Bals registrerer knapt skiljet.

Den siste innvendinga mi handlar om definisjonsspørsmålet: kva er fascisme? Eg er eigentleg einig med Bals i at ein ikkje bør henge seg for mykje opp i reint akademiske øvingar kor ein skal finne Definisjonen (med stor D). Likevel trur eg boka hadde vore tent med litt klarare innramming av fascismen, ikkje minst når bind 2 (som eg ikkje har lese enno), tar for seg tida etter den andre verdskrigen. Bals trekk på ei side fram definisjonen til Roger Griffin, kor fascismen blir forstått som "palingenetisk ultranasjonalisme", altså ein nasjonalisme som søker gjenføding av nasjonen utover rammane til det liberale demokratiet. Greitt nok, men han seier seg likevel einig med Robert Paxton, som heller oppmodar til å sjå på kva fascistane har gjort, framfor kva dei sjølv har hatt å seie om seg sjølv. Her underslår Bals usemja mellom dei to perspektiva: Griffin si forståing baserer seg nettopp på at ein skal ta fascistane på alvor, også når dei legg ut om visjonane sine med eigne ord.

Bals' si motvilje mot ein tydeleg definisjon og avgrensing av fascismen mot andre tilstøytande fenomen på ytre høgre, gjer at "alt" reaksjonært grums plutseleg blir fascisme. Kanskje er ikkje det heilt feil, men i så fall blir det vanskelegare å trekke ut lærdommar til dagens situasjon frå boka, slik Bals tydeleg gir uttrykk for at han ønsker lesaren skal gjera. Han skildrar for eksempel godt korleis Arbeidarpartiet på 1930-talet var tydelege på at ein måtte handtere faktisk fascistisk aktivitet frå organisasjonar som Nasjonal Samling og Fedrelandslaget annleis enn arrangement frå "normale" borgarlege parti som Høgre.

Korleis står den lærdommen seg i dag? Når er eit høgrepopulistisk parti "normalt" nok til å bli møtt med normale politiske metodar, og når går det over til at ein bør hindre dei frå å drive aktivitetane sine? Sånne spørsmål er viktige, men da treng ein ei betre analyse enn den Bals legg opp til i del 1.

No vart det mykje kritisk her, men eg synst likevel boka i hovudsak var god. Motsett av fleire andre meldarar, synst eg for eksempel det er klokt å inkludere den amerikanske rasismen i sørstatane i ei historie om antifascismen, ikkje minst fordi det er umogleg å forstå MAGA-rørsla og liknande, utan å forstå den amerikanske rasistiske historia.

reshared this

friendica (DFRN) - Link to source

God artikkel av Matt Huber. Det finst ingen anna kraft i samfunnet enn arbeidarklassen som har evne til å få gjennom ein omstilling av økonomien frå fossil til fornybar energi.

Spørsmålet er: korleis skal ein byggje støtte til det hos arbeidarklassen?

Svaret hans er å tone ned klimaperspektivet i politisk agitasjon utad. Han viser til at venstresida mistar arbeidarar når fokus ligg på klima, men gjer det sterkt når ein ikkje gjer det, som hos Mamdani i New York.

Despite making his way as a “proud ecosocialist” and fierce activist for public power, Zohran barely mentioned climate change in his 2025 campaign, deciding instead to voice a “laser focus” on cost-of-living concerns.

Eg kjenner ikkje til Mamdani sin politikk så godt, og veit ikkje kor mykje grøn politikk han har fått gjennom. Men eg veit at han står for billegare og betre kollektivtilbud for folk.

I utgangspunktet synst eg det her høyrast fornuftig ut. Det er ikkje mykje poeng å ha rett, om ein ikkje også greier å få rett. Samstundes er eg skeptisk til å "gøyme" unna politikken sin i møte med veljarar. Eg er også redd for at ein sånn strategi vil føre til at ein også sjølv gløymer analysane sine, og at det over tid gjer at ein også tilpassar innhaldet i politikken, og ikkje berre agitasjonen sin.

Kva tenker dokker?

#norsktut #miljøpolitikk #klima

The Key to Climate Action Is Building Working-Class Power

We can’t address climate change without the working class. Matt Huber argues that an explicit political or rhetorical focus on the climate crisis itself may not be helpful in that effort.
jacobin.com
#Norsktut #klima #miljøpolitikk

reshared this

friendica (DFRN) - Link to source

Bløff frå redaktøren i Universitetsavisa

Universitetsavisa køyrer for tida ein kampanje mot professor Bassam Hussein, etter fråsegna hans om at åtaket 7. oktober 2023 er "det vakreste som har skjedd i dette århundre".

Ein kan gjerne vera kritisk til utsegnet. Eg reagerer derimot på denne delen av innlegget redaktøren har skrive:

I likhet med konspirasjonsteoretikere til alle tider og alle steder synes han å mene at medier som begår en journalistikk han ikke liker har en skjult agenda. I dette tilfelle løper vi sionistenes ærend. Eller skal vi si jødenes? For det er jo slik blant «hard core» palestinaaktivister, at ordet «sionist» fungerer som en hundefløyte for «jøde.»

Det her er ikkje riktig. Palestinakomiteen i Noreg må vera ein av organisasjonane som er tydelegast på nettopp skilnaden mellom jødar og sionistar. Det der er også linja til "hard core palestinaaktivistar" som jødiske Jewish Voice for Peace.

Det her er kva Palestinakomiteen skriv i prinsipprogrammet sitt:

Palestinakomiteen er motstandar av all undertrykking og diskriminering. Det er viktig
å skilje mellom sionisme og jødedommen. Sionismen er en rasistisk ideologi, som
meiner at Israel skal vere ein eksklusiv stat for jødar, mens antisemittisme er
forfølging av jødar. Derfor er det ei viktig oppgåve for Palestinakomiteen i Noreg å
kjempe mot antisemittisme.

Det er i hovudsak tre grupper som pleier å tilsløre skiljet mellom sionistar og jødar:

1) Nynazistar (openbert)

2) Islamistar (litt varierande)

3) Sionistane sjølve (heller ikkje her gjeld det for alle)

Palestina-aktivistar er jamnt over veldig tydelege på at ein IKKJE skal stå til ansvar for staten Israel som jøde, akkurat som at muslimar ikkje skal stå til ansvar for bandittregime som Saudi-Arabia og Iran. Det er fullt mogleg å vera sionist utan å vera jøde, og motsett. Dei fleste sionistar i verda er ikkje jødiske.

Eg skal ikkje svare for Hussein, men å skulde media for å vera "styrt av sionister" er først og fremst ei skulding av at media ofte er pro-israelske i dekninga si. Det treng ein openbert ikkje å vera jøde for å gjera, og det veit nok Oksholen veldig godt.

#universitetsavisa #palestina #norsktut #sionisme #bassamhussein #ntnu

Går man hardt ut, må man tåle hard motstand. Verre er det ikke.

Ja, Bassam Hussein har både vanlig ytringsfrihet, og akademisk ytringsfrihet, til å si det han har sagt. Nei, mediene er ikke styrt av sionister.
Tore Oksholen (universitetsavisa)
#Norsktut #palestina #sionisme #ntnu #universitetsavisa #bassamhussein

reshared this

friendica (DFRN) - Link to source

Fråsegn frå Norges Fredslag:

"
Vi i Norges Fredslag arbeider for bærekraftig og langvarig fred, bygget på ikkevold, demokratiske prosesser og respekt for folkeretten. Nettopp derfor er det nødvendig å si tydelig ifra nå.

(...)Disse militære aksjonene i Venezuela og Iran må derfor sees i sammenheng med en bredere internasjonal utvikling. Militær makt normaliseres i økende grad som politisk virkemiddel. Når stormakter handler ensidig og uten internasjonal forankring, svekkes tilliten til normene som skal gjelde likt for alle.

(...) Norges svar må være tydelig. Norge bør klart fordømme brudd på folkeretten, også når de begås av nære allierte, og stå fast på at militær maktbruk uten mandat fra FN ikke kan aksepteres. Samtidig må Norge aktivt bruke de virkemidlene som faktisk styrker fred: støtte til diplomati og mekling, vern av sivile og demokratiske aktører, og styrking av multilaterale institusjoner. Å forsvare folkeretten i praksis er ikke naiv idealisme, men grunnleggende sikkerhetspolitikk"


#Fred #norgesfredslag #iran #venezuela #folkerett #internasjonalpolitikk #norsktut

Kronikk: Når makt erstatter rett, taper freden

Natten til 2. januar 2026 gikk USA militært inn i Venezuela og bortførte landets sittende president, Nicolás Maduro. Hendelsen markerer en alvorlig eskalering av en langvarig politisk konflikt.
Admin (Norges Fredslag)
#Norsktut #venezuela #Iran #fred #Folkerett #norgesfredslag #Internasjonalpolitikk

reshared this

friendica (DFRN) - Link to source

USA sin utanriksminister, Marco Rubio, uttalar at Trump starta krigen mot Iran fordi ein visste at Israel hadde planar om å gå til krig først. Det ville unekteleg også setja amerikanske militærbasar i regionen i fare. Og dei er det som kjent mange av.

Kva kan ein lesa ut av det her? Ein mogleg tolking kan vera at det er Israel som i røynda styrer amerikansk utanrikspolitikk, som eg ser enkelte hevdar. Eg kjøper ikkje den teorien. Israel er 100 % avhengig av amerikansk støtte for å halde på slik dei gjer. Om USA set ned foten må Israel gi seg. Det har skjedd mange gonger tidlegare. Det hjelper ikkje å vera proppa full med atomvåpen om Uncle Sam kuttar autotrekket i nettbanken.

Trump-administrasjonen ville openbert ikkje dèt. Mange av Trump sine kjerneveljarar vil aldri røyste på partiet hans igjen dersom det viser seg at han "sviktar" Israel. Det her dreier seg i første rekke om evangeliske kristne. Rubio si fråsegn tener derfor to funksjonar på same tid:

1) Å vise at USA "står med Israel".

2) Å skyve ansvaret for krigen bort frå Trump-administrasjonen, og dermed prøve å oppretthalde løgnen om Trump som "fredspresidenten".

Det kan sjå ut til at Trump-regimet har feilvurdert amerikanarane den her gongen. Det her er ikkje 2002, så krigspropagandaen har ikkje lenger same effekt. Alt som har komme frå administrasjonen den siste veka legg til grunn at amerikanarane er komplette idiotar. Det er dei heldigvis ikkje, og det sleier å straffe seg for leiarar som i fullt alvor meiner at dei styrer over tomsingar som trur på kvar ei løgn dei får servert. (At eit FLEIRTAL av amerikanarane no er meir sympatiske til Palestina enn Israel, kan også fort bli eit problem for styresmaktene.)

Utfordringa her ligg i Kongressen. Demokratane står på ingen måte samla i motstanden mot krigen, og Republikanarane er så lojale til Føraren sin at ein ikkje kan vente seg mykje fredsaktivisme her heller akkurat. Eg har derfor ingen tru på at Kongressen kjem til å stikke kjepper i hjula her. Det ville krevja eit demokratisk sinnelag og respekt for grunnlova som er fullstendig passé i dagens USA. Sånt tok ein livet av med 9/11.

Det her kan gå frykteleg gale.

#norsktut #iran #internasjonalpolitikk #fred #trump #imperialisme

Marco Rubio: Planned Israeli strike forced US to launch Iran war | The Jerusalem Post

Iran's Foreign Minister Abbas Araghchi responded to Rubio's statements, saying that the US has "entered a war of choice on behalf of Israel."
The Jerusalem Post | JPost.com
#Norsktut #trump #Iran #fred #Internasjonalpolitikk #imperialisme

reshared this

friendica (DFRN) - Link to source

Det seier litt om kor dårleg propaganda fungerer. I 2003 greidde Bush sin krigspropaganda å piske opp stemninga så mykje at over halvparten av folket i USA støtta krigen. Løgnane var minst like idiotiske den gongen som no. Det er ikkje like lett å lure amerikanarar til å støtte krig lenger.

Amerikanske aviser og politikarar har drive propaganda for krig med Iran så lenge eg kan hugse. I valkampen i 2008 var det nærmast konkurranse mellom dei republikanske kandidatane om kven som ville bombe Iran først etter ein eventuell valsiger, for eksempel. Interessant nok kom den mest prinsippfaste motstanden frå senator Ron Paul, som sjølv var republikanar.

No er det altså Trump som får æra av å levere varene for våpenindustrien og Israel. Det stadfestar det mange av oss har sagt heile vegen: pratet om Trump som ein slags "fredskandidat" har vore bløff heile vegen. Om det ikkje vart openbert i den førre perioden hans, bør det snart bli openbert sjølv for støttespelarane hans.

Det her kunne ha vore eit godt høve for Demokratane, dei som på papiret skal vera "opposisjonspartiet" i Kongressen, til å styrke seg på uvilja mot krigen. Mange av dei har vore tydelege på at Trump sin krig er både ulovleg, umoralsk og steindum. Veljarane er likevel ikkje dummare enn at dei veit at Demokratane også lenge har vore med på leiken, og har røysta både for auka løyvingar til militærvesenet, fullmakter til Det kvite huset, og så bortetter. Når det kjem til utanrikspolitikk har dei to partia i USA meir eller mindre fungert som to fraksjonar i eit einskapleg Krigsparti.

No er krigen i gang og øydelegginga er enorme. Israel har fått krigen dei har sikla etter i nærmare 20 år. No seier amerikanarane at dei har tre mål med krigen: å øydelegge Iran sine missilar; å øydelegge Iran sin marine, og å hindre at Iran får atomvåpen.

Merk at regimeskifte ikkje står på lista. Dei som ønsker (og trur?) at krigen her kjem til å gjera Iran til eit fredeleg og demokratisk samfunn, bør vera budd på å bli skuffa. Som vanleg ligg det ingen langsiktig plan eller strategi til grunn for den amerikanske krigføringa.

Krigen mot Irak i 2003 førte til hundretusenar av drepne; ein stat som aldri meir kjem til å henge saman og fungere, og ei enorm auke i terror, vald og ekstremisme. I 2003 hadde Irak knapt 25 millionar innbyggarar, og var svekka monaleg av økonomisk krigføring og bombing over fleire år. Iran har derimot 90 millionar innbyggarar og er væpna til tennene for nettopp å kjempe ein krig som det her.

#norsktut #iran #trump #internasjonalpolitikk

#Norsktut #trump #Iran #Internasjonalpolitikk

reshared this

Ivar Espås Vangen reshared this.

bookwyrm - Link to source

Review of "I alle dager": Stødig ettermæle
The media in this post is not displayed to visitors. To view it, please go to the original post.

Lysbakken er ein partileiar som har imponert meg veldig. Han tok over som leiar for eit parti som nærmast var å rekne som eit konkursbo. Samstundes vart saka om "Jenteforsvaret" rulla opp som ein medieskandale kor Lysbakken satt med hovudansvaret som Barne- og likestillingsminister.

Mange ville nok ha gitt seg der. Lysbakken greidde derimot å løfte partiet sitt opp frå søla, breie det ut, rekruttere fleire tusen medlemmar, og dessutan vise korleis ein kan stå på prinsippa sine og seie nei til regjeringssamarbeid (valet 2021), men likevel få gjennom viktig politikk som opposisjonsparti på Stortinget.

Under Lysbakken har SV dessutan blitt utfordra av både Raudt og MDG, som stort sett var uviktige konkurrentar før han tok over. Dei to partia har gjort det vanskeleg for SV å opptre slik dei tidlegare har pleidd. Det har vore spennande å sjå korleis Lysbakken omforma SV til eit slags omdreiningspunkt for heile det breie raudgrøne laget. Den mest samlande krafta, før vala i både 2017 og 2021.

Boka stadfestar ein del ting som mange av oss la merke til. Spesielt gjeld det Senterpartiet sin nye identitet som kulturkrigparti, med brodd mot urbane miljømedvite veljarar - gjerne dei som har pleidd å røyste MDG, SV og Venstre. Det er mogleg strategien her skaffa SP nokre veljarar fram mot 2021, men det gjorde også at dei mista SV som regjeringspartner. Dermed vart SP overkøyrd av AP, ikkje minst i straumpolitikken. Det har kosta dyrt. Lysbakken gir Senterpartiet hovudskulda for at det ikkje vart ein raudgrøn trepartiregjering etter valet i 2021. Her trur eg han har heilt rett. Dei mindre partia på raudgrøn side har på sikt alt å tene på å spele kvarandre gode.

No er Lysbakken ute av norsk politikk, og Kirsti Bergstø sitt SV er tilsynelatande i fritt fall. Skvisen mellom Raudt og MDG har vist seg å vera meir krevjande enn det Lysbakken verka til å tru. I boka skriv han ein del om diskusjonen om samling på den radikale venstresida, enten som valforbund eller som parti. Eg trur det er nytt for mange at det her vart såpass seriøst drøfta heilt oppe i SV-leiinga. Eg trur ikkje vi har høyrt siste ord i den diskusjonen enno, men verken Raudt eller MDG ser ut til å ha noko å tene på å gå inn på eit sånt spor.

Boka er verdt å lese om du har interesse for norsk politikk. Om du er medlem i, eller har røysta på SV bør du i alle fall lese ho. Eg trur SV fort kan reise seg att, og eg trur framleis dei er partiet som er best skikka til å bygge bru på raudgrøn side. Det er eit tap for norsk politikk at Lysbakken no er ute, men da er det enda viktigare at vi kjenner ettermælet hans godt.

reshared this

in reply to Ivar Espås Vangen

bookwyrm - Link to source

Einar

Både Lysbakken og Bergstø var aktive og erfarne ungdomspolitikere når jeg ble medlem i Sosialistisk Ungdom for tjuefem år siden. SU/SV var mitt parti og jeg var med i valgkampen før 2005-valget da SV først gikk inn i regjering med AP og SP. Det var også det første stortingsvalget jeg fikk stemme i så det var ekstra stort.

Nå har jeg bodd i Sverige i snart tjue år og når jeg har vært politisk aktiv har jeg vært det utenfor partiene. SV og norsk politikk har jeg mest fulgt på avstand. Både jeg og det norske politiske landskapet har antagelig beveget seg på denne tiden. I blant har jeg lurt på hvor jeg skulle følt meg hjemme i norsk politikk i dag.

in reply to Einar

bookwyrm - Link to source

Ivar Espås Vangen

Det der trur eg må ha vore ei spennande tid å drive med ungdomspolitikk. Eg fekk så vidt meg meg etterdønningane av perioden der da eg meldte meg inn i Raud Ungdom våren 2011.

Frå mitt perspektiv er SV på mange måtar eit betre parti no enn i 2005. Profilen handlar litt mindre om enkeltssakar, og meir om heilskapleg sosialistisk omfordeling. Eg trur det har breiare appell enn kva Halvorsen og Solheim sitt SV hadde. Utfordringa i dag ligg mykje i Raudt og MDG.

Eg håpar (og trur) det framleis finst ei framtid for SV i Noreg, men da må ein overtyde veljarane at partiet har "det beste" frå alle kantar på raudgrøn side. Den balansen er ikkje enkel..

friendica (DFRN) - Link to source

Det er interessant å sjå at amerikanske konservative kan ha same analyse av USA og Nato si rolle i verda, som anti-imperialistar på den radikale venstresida.

The reality has been far more stark, ugly, brutal, and hypocritical than Carney’s sanitized version. Despite their pious, idealistic statements throughout the decades, U.S. and allied leaders have waged numerous wars of aggression, selectively empowered corrupt, murderous tyrants as clients, stolen land and other resources from disfavored nations, and embraced flagrant double standards with respect to both international law and basic ethics.

Heilt klart. Og heile pisset om "den regelbaserte verdsordenen" er heilt medvite for å slippe å tale om folkeretten og FN.

The so-called rules-based order has had two very different sets of rules. Washington and its allies (especially its allies in NATO) could do virtually anything they wanted without fear of adverse legal, economic, or military consequences from the “international community.” Countries not enjoying the status of being U.S. allies or clients—and especially those that were considered Western adversaries—have been shamelessly harassed and bullied. Frequently, such coercion has even occurred in the name of upholding noble international norms.

Det her bør vera openbert for alle som studerer internasjonal politikk utanom propaganda-prismet om "gode" og "onde" statar. Aftenposten og VG vil dessverre aldri forstå det her.

Donald Trump may be guilty of many types of misconduct, including a worrisome fondness for authoritarian methods. But destroying a just and effective rules-based international system is not among his offenses.

Nettopp. Det Trump øydelegger er harmonien i Nato, framfor noko. Om ein har ein gjeng mobbarar på ein ungdomsskole, er det ikkje slik at sjefsmobbaren "øydelegg skolemiljøet" først når han byrjar å plage kompisane sine. Skolemiljøet vart øydelagt da han banka opp taparen ingen brydde seg om.

#internasjonalpolitikk #norsktut #usa #trump #folkeretten

Trump Didn’t Destroy the ‘Rules-Based International Order’ - The American Conservative

It was always a fraud.
Ted Galen Carpenter (The American Conservative)
#Norsktut #trump #usa #folkeretten #Internasjonalpolitikk

Ivar Espås Vangen reshared this.

in reply to Ivar Espås Vangen

mastodon - Link to source

Per Helge Berrefjord

Først nå leste jeg hele innlegget ditt - klikket på mer.
Interessant å se, nesten som jeg skulle sagt det selv de observasjonene
Eneste jeg har å tilføye er min siste "oppdagelse" når det gjelder Norge og de som har ledet landet de senere årene:
– Allerede i hvalfiskens buk.
Er vel ikke et bilde som folk skjønner så mye av lenger.
Kanskje bare min egen fantasi…

friendica (DFRN) - Link to source

Ingen utsikt til fred i Ukraina

Eg har fleire gonger tidlegare skrive at Ukraina sine sjansar til å oppnå ein leveleg avtale har blitt dårlegare og dårlegare sidan april 2022. Ukraina har vore fullstendig avhengig av støtte utanfrå, spesielt frå Washington. For USA har krigen i Ukraina aldri vore eksistensiell, og er dermed ein krig ein i utgangspunktet ikkje vil ofre så mykje for. Russland ser det openbert annleis, noko som heile vegen har gitt Russland eskaleringsdominans. Med andre ord: det har berre vore eit spørsmål om tid før USA mista interessa for Ukraina. Amerikanarane kjenner att ein tapt krig når dei ser den. Les ein den siste forsvarsstrategien deira, erklærer dei opent at Russland ikkje er ein utfordrar til USA sin makt, og underforstått at det får vera europearane sitt problem.

Korleis er stoda for "europearane"? Her er openbert vilja større enn i USA. For Europa er Russland ein geopolitisk utfordring på ein heilt annan måte enn dei er for amerikanarane. Europa er ikkje tent med at ein får ein presedens som seier at aggresjonskrig for å endre grensene er mogleg så lenge ein er villig til å ofre nokre hundretusenar av menn.

Problemet for Europa er først og fremst kapasitet. I år 2000 utgjorde EU om lag 21 % av den globale BNPen i verda. I 2024 hadde det sokke til 14 %. Mange av dei største landa i EU har praktisk tala ikkje lenger økonomisk vekst lenger, og dessutan i ei energikrise og alvorleg politisk ustabilitet. Skal Europa kompensere for at USA trekk seg ut av Ukraina, er ein nøydd til å kutte i velferd, eller å auke skattane. Det trur eg ein skal slite med å overtyde veljarane om. Ein såg det godt i Davos forrige veke. Zelenskij fekk applaus, men ikkje stort meir.

"Men Russland tapar jo tusen mann om dagen!" ser eg folk skriv. Ja, det kan vera, sjølv om det er vanskeleg å stadfeste kva dei korrekte tala er. Problemet er at Ukraina også mistar mykje folk, og dei har langt færre å ta av enn russarane. Tendensen heilt sidan tidleg i 2023 er at Russland er på offensiven. I januar aleine erobra dei 481 kvadratkilometer med land.

No går forhandlingane i Abu Dhabi mellom Ukraina, Russland og USA. Resten av Europa er ikkje invitert. Å forhandle mens ein er på defensiven og kameratane dine prøver å komma seg unna, er inga enkel sak. Å forhandle mens ein erobrar tempo raskare og raskare, er meiningslaust. I utgangspunktet har russarane meir å tene på å halde fram med krigen og auke krava etter kvart som dei vinn fram. Slik har det vore heile vegen.

Det her er mørkt. Eg meiner som tidlegare at avtaleutkastet frå april 2022 var det beste ein kunne ha fått. "Fredsplanen" frå Trump i fjor var langt dårlegare. Eg trur det er den vegen det går. Eg håper verkeleg at forhandlingane i Abu Dhabi kan føre fram til ein våpenkvileavtale, og forhåpentlegvis også ein fredsavtale etter kvart. Om ikkje risikerer vi at russarane til slutt sluker heile Donbass, og kanskje til og med Odessa. Det er alt for risikabelt å gamble på eit "Wunderwaffe" som skal snu krigen, eller ein revolusjon som i 1917.

#ukraina #norsktut #russland #internasjonalpolitikk

#Norsktut #Ukraina #russland #Internasjonalpolitikk

Ivar Espås Vangen reshared this.

Ivar Espås Vangen reshared this.

bookwyrm - Link to source

Review of "Oljeboka" (4 stars): Utfordring til miljørørsla
The media in this post is not displayed to visitors. To view it, please go to the original post.

Debatten om norsk oljeproduksjon er verkeleg polarisert. På den eine sida kan det synest som at ein har klimafornektarar som ikkje trur at CO2 har nokon konsekvensar for temperaturauke på jorda, mens ein på den andre sida har folk som har som viktigaste politiske prioritering at olje- og gassnæringa i Noreg skal bli nedlagt.

Men kva med alle som er mellom disse posisjonane?

Øystein Sjøli har gjort eit forsøk på å skrive ei bok som ryddar litt i ordskiftet. Han oppgir tidleg i boka at klimaendringane er både reelle og svært truleg delvis menneskeskapte, og han nyttar gjennomgåande rapportane frå klimapanelet i FN som autoritativ kjelde i spørsmålet her. Eg synst han gjer ein god jobb i å ikkje karikere dei av oss som ønskar raskare omstilling til grøn energi, samstundes som at han markerer klart kor usemja ligg. Det er eigenskapar vi treng mykje meir av i tida vi lever i.

Det fascinerande med boka her, er korleis Sjølie, som økonom, går fram for å drøfte vektinga mellom kostnadane ved ein meir aktiv politikk for utsleppskutt, opp imot skadane som vil følgje av temperaturauke, og eventuelle tilpassingar menneskeslekta må gjera for å handtere dei. Kva seier for eksempel klimapanelet i FN om konsekvensane av ei global oppvarming på ca. 3 gradar? Det veit nok dei færraste av oss, men skildringane deira er langt mindre alvorlege enn ein fort kan få inntrykk av når ein les kva politikarar og aktivistar har sagt dei siste åra. Eit problem er at ein ofte tek utgangspunkt i dei aller verste, og dessutan svært usannsynlege "worst case"-scenaria (som i media gjerne blir omtala som "business as usual", som altså er heilt feil), i rapportane når ein skriv artiklar i pressa.

Det som faktisk er mest sannsynleg er eit scenario kor dei fleste landa held fram med dagens klimapolitikk, utan eigentleg å gjera han meir ambisiøs. Da vil ein lande på ei temperaturauke på om lag 3 gradar over førindustrielt nivå, altså langt over 1,5, og 2-gradarsmåla. Om kvart land held seg til måla sine i Parisavtalen, landar vi på 2,6 gradar. Kva det vil tyde for menneskeleg velstand er litt uklart, men IPCC sjølv meiner at det vil tyde noko sånt som 3 prosent lågare BNP i 2100 enn ein ville ha hatt utan temperaturauke i det heile. Utfordringa er at effekten vil vera langt meir negativ i mange land som allereie er varme, først og fremst fordi dei også er fattige.

Sjølie skriv også ein del om kva olje og gass bidrar med av gode ting i verda. Ein ting er kva olja gjer for oss som bur i rike samfunn, men dei samfunna som verkeleg har behov for petroleum i åra som kjem, er trass alt utviklingslanda som går gjennom stor velstandsvekst.

Meiner Sjølie dermed at ein berre bør lene seg tilbake og kutte ut all klimapolitikk? Nei, det gjer han faktisk ikkje. Han tek mellom anna til orde for ein offensiv avgiftspolitikk på CO2, som bør stå i høve til velstanden i dei enkelte landa.

Boka her gav meg mykje å tygge på. Eg synst det var frigjerande å lesa ei bok om olje og klima som er såpass nøktern og grundig. Eg har sjølv vore, og er nok framleis meir pessimistisk enn det eigentleg er grunn for meg å vera. Nokre tiltak som eg dessutan har vore tilhengar av, for eksempel karbonavgift til fordeling (KAF), skulle eg sett at Sjølie kom inn på i boka. Han nemnar for eksempel at det er vanskeleg å få med folk på harde klimaavgifter, og ser på det som ein god ting at inntektene frå avgiftene kjem til staten. Men korfor det, eigentleg? Eg vurderer å sende ein e-post og spørje han.

Eit anna "problem" med boka, er at ho verkar litt uredigert. Ho er velskrive og informativ, men nokre poeng dukkar opp fleire gonger. Ho kunne med fordel ha vore litt kortare og strammare, synst eg. Her ligg nok problemet i at ingen større forlag ville gi ut boka, noko som i seg sjølv seier ein del om stoda i ordskiftet om tematikken her.

Alt i alt vil eg definitivt råde folk til å lese ho, og kanskje spesielt folk som er litt ute på ytterkantane i debatten her. Kjøp boka i gåve til onkelen din som er klimafornektar, men også til søskenbarnet ditt som kastar olje på kunstmåleri. Dei har begge godt av å stikke fingeren litt i jorda.

reshared this

in reply to Bjørnar (he/him)

friendica (DFRN) - Link to source

Ivar Espås Vangen

Heilt einig der. Sjølie er vel innom skilnadane på 2 gradar og 4 gradar i boka. Sistnemnde har dessutan langt fleire feilkjelder i estimatane.

Men sjølv om alle monner drar, er ein også nøydt til å vurdere kva som er klokt og ikkje. Å få til enorme utslippskutt er jo ganske enkelt dersom vi ikkje bryr oss noko særleg om konsekvensane.

friendica (DFRN) - Link to source

Folkeretten og Venezuela

Etter den andre verdskrigen vart sigerherrane einige om å straffeforfølgje nazistane. Rettsprosessen føregikk i byen Nürnberg i Tyskland. Ei av nyvinningane her var at ein slo fast at "aggresjonsbrotsverket", altså å starte ein angrepskrig, er det mest alvorlege av alle brotsverk.

"Å starte ei angrepskrig er derfor ikkje berre eit internasjonalt brotsverk; det er det største internasjonale brotsverket, og det skil seg berre frå andre krigsbrotsverk ved at det inneheld den akkumulerte ondskapen til det heile."

Poenget her er at angrepskrigen i seg sjølv er ein føresetnad for dei fleste illgjerningane som skjer undervegs. Får ein slutt på angrepskrig, får ein dermed også slutt på mykje anna grusamt.

Da FN vart stifta i 1945 vart prinsippet her tatt med vidare. I FN-pakten, sjølve grunnlagsdokumentet for organisasjonen, blir det nemnd fleire gonger, mellom anna i artikkel 2, tredje og fjerde ledd:

3. Alle medlemmer skal bilegge sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare.

4. Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.

Valdsbruk som ikkje skjer i eksplisitt sjølvforsvar, er altså forbode i folkeretten.

Eitt unntak finst i artikkel 42:

Skulle Sikkerhetsrådet mene at de tiltak som omhandles i artikkel 41 vil bli utilstrekkelige, eller at de har vist seg utilstrekkelige, kan det treffes slike tiltak ved stridskrefter i luften, til lands og til sjøs som måtte være nødvendige for å; opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet. Slike tiltak kan innbefatte demonstrasjoner, blokade og andre operasjoner av de Forente Nasjoners medlemmers stridskrefter i luften, til lands og til sjøs.

Altså: dersom USA og Venezuela har ein konflikt gåande, kan partane melde saka inn til Tryggingsrådet i FN. Dersom meklinga ikkje verkar, er det Tryggingsrådet aleine som kan vedta maktbruk. Alt anna er per definisjon illegitimt.

Artikkel 51 slår nemleg fast at sjølvforsvar er innanfor, med nokre avgrensingar:

Intet i denne Pakt skal innskrenke den naturlige rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar når et væpnet angrep er blitt foretatt mot et medlem av de Forente Nasjoner, inntil Sikkerhetsrådet har truffet de tiltak som er nødvendige for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Tiltak som et medlem treffer under utøvelsen av denne rett til selvforsvar skal øyeblikkelig meldes til Sikkerhetsrådet og skal ikke på; noen måte innvirke på; Sikkerhetsrådets myndighet eller plikt etter denne Pakt til når som helst å treffe slike tiltak som det finner nødvendige for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.

Merk at FN-pakten ikkje skil mellom "demokrati" og "diktatur". Alle statar som er medlemmar av FN, er suverene statar med nøyaktig dei same rettane. Sjølv om Russland meiner at Ukraina er eit diktatur styrt av "narkomane nazistar", har dei ingen rett til å gå til krig mot landet, med god grunn. Det same gjeld USA sine like absurde skuldingar om Maduro-regimet som "narkoterroristar".

Det finst internasjonale domstolar også. Den internasjonale domstolen (ICJ) er ei videreføring av ein domstol som vart oppretta etter den første verdskrigen. Her kan statar som er ueinige ta opp saka si dersom dei ikkje klarer å bli einige på eiga hand, og få internasjonale juristar til å fatte ein dom. Noreg aksepterte for eksempel at domstolen slo fast at Grønland var dansk, og ikkje norsk. Sverige godtok at Åland vart finsk. Dersom USA meiner at Venezuela trugar amerikansk tryggleik, er det mogleg å foreslå å ta saka til ICJ.

Ein har også ein domstol som kan dømme einskildpersonar. Dette er Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Denne domstolen har høve til å rettsforfølgje folk som har utført brotsverk mot menneskeslekta. Om USA meiner Maduro er skuldig i slikt, kan dei foreslå at ICC tar saka. USA er dessverre ikkje statspart i domstolen. Det er derimot Venezuela.

Trump si kidnapping av Maduro er openbert eit brot på folkeretten. Det er ikkje lov å nytte væpna makt mot andre statar på måten der, uansett om ein meiner ein har gode grunnar. Dette gjeld alle statar, også USA.

Ein kan godt meine at folkeretten ikkje er viktig, og uansett aldri har fungert skikkeleg. Det er trass alt mange døme på at statar har drite i reglane, og gått til krig likevel. Likevel er det ingen tvil om at felles normar og reglar har fungert disiplinerande til ein viss grad. Statane i verda har hatt midlar til å krige langt meir enn dei har gjort dei siste 80 åra. Det gjeld både små og store statar. Opner ein for ein verdsorden utan spelereglar, opner ein for ein verdsorden kor makt gir rett. Det er potensielt ein fin verdsorden for statar som USA, Russland og Kina, men ein grusam verdsorden for småstatar.

#folkeretten #FN #USA #Venezuela #ICC #ICJ #norsktut #Internasjonalpolitikk

#Norsktut #usa #venezuela #icj #icc #fn #folkeretten #Internasjonalpolitikk

reshared this

in reply to Ivar Espås Vangen

mastodon - Link to source

Rick Moen 🇺🇸 🇳🇴 🇬🇧

Alt du sier her er helt korrekt og av avgjørende betydning. Jeg har også spurt mine amerikanske landsmenn: Hvilken amerikansk lov brøt de andre karene?

Trump-folk peker på en nylig offentliggjort tiltale mot Maduro og hans kone Cilia Flores som en lovlig tiltale uansett hva internasjonal sedvanerett sier. Forutsatt at det er riktig for diskusjonens skyld, hva med det uprovoserte snikangrepet og det høye antallet dødsfall?

NY Times sa at antallet drepte var minst 80 og forventes å stige, siden detaljene er sparsomme og uklare. 150 militære droner, jagerfly og bombefly, pluss Delta Force-invasjonen på bakken, angrep mange steder i Caracas, Miranda, La Guaira og Aragua, inkludert Fort Tiuna, hovedkvarteret til landets forsvarsdepartement og mange andre steder – plutselig død ovenfra. Ingen forbrytelse, ingen rettssak, ingen domfellelse, bare dødsstraff.

Igjen, bare for diskusjonens skyld, la oss slå fast at militærmakt var berettiget for å utføre den plutselig offentliggjorte arrestordren (selv om det er svært tvilsomt). Inkluderer det et svært dødelig snikangrep som (så vidt vi vet) ikke engang ble innledet av et ultimatum om å trekke seg til side og ikke blande seg inn i en lovlig arrestasjon? Ikke en respons på aggresjon, bare plutselig død fra luften, hjemsøkt av menn og kvinner som aldri angrep oss?

Jeg hjemsøkes av et annet snikangrep, det i desember 1941 som motiverte pappa til å bli med og kjempe for USAAF.

Vi er de slemme. Jeg protesterer sterkt.

#Norsktut
#usa
#venezuela
#icj
#icc
#fn
#folkeretten
#internasjonalpolitikk

(Jeg beklager mitt norske idiom. Jeg er en lærling.)

#Norsktut #usa #venezuela #icj #icc #fn #folkeretten #Internasjonalpolitikk
Denne oppføringen ble endret (6 months ago)

friendica (DFRN) - Link to source

2026 - alternativ til tekoligarkane

Årets ord i 2025 vart "tekoligark".

I grunngjevinga si skreiv leiaren i Norsk språkråd at:

"En oligark er en søkkrik person med mye makt. En tekoligark eier teknologiselskaper som har nærmest total kontroll over den digitale teknologien og dermed stor innflytelse over hele verden. "

Kven er tekoligarkane? Det er typisk leiarene i dei største teknologiselskapa som Microsoft, Google (Alfabet), Meta, Apple og liknande.

Dei aller fleste av oss nyttar tenestene deira kvar bidige dag. Mange av dei er dessuten sokalla "gratis", som for eksempel Facebook, Instageam, Google, Snapchat og liknande. Når ein openbert dyr teneste er "gratis" bør det ringe ei bjelle. Det typiske er da at vi som kundar ikkje eigentleg er kundar, men heller sjølve vara. Dei digitale spora og persondataen vi legg att, er hovudkjelda til dei enorme rikdomane til tekoligarkane.

Det er jo eit politisk spørsmål om ein synst det her er uproblematisk eller ikkje. Trump-administrasjonen har for eksempel som ei av hovudoppgåvene sine å fjerne det lille som finst av restriksjonar på kva tek-selskapa har lov til å gjera. Maga-rørsla har altså ikkje eit problem med at nokre få enkeltpersonar blir styrtrike ved å kontrollere den digitale verda.

Heldigvis er dei fleste nordmenn ikkje heilt sånn. Mange er djupt kritiske til utviklinga dei siste åra. Men kva er det mogleg å gjera med det?

Det er sjølvsagt mogleg å kople seg fullstendig ut frå internett, men for dei fleste er det heilt uaktuelt. Eg har gjennom 2025 derfor prøvd å finne nokre alternativ til dei største tenestene mange av oss brukar meir eller mindre kvar dag.

1) Signal (alternativ til Messenger)

Meta, som eig Messenger, har vore forbløffande ærleg på at alt du sender og skriv i Messenger eigentleg ikkje tilhøyrer deg og mottakaren. Ved fleire høve har Messenger blitt utmerka som den dårlegaste chattetenesta med omsyn til personvern. Whattsapp, som også er eigd av Meta, er minst like ille.

Eg har derfor landa på Signal. Appen er utvikla av eit non-profit-selskap, og er kjent for både å vera brukarvennleg, påliteleg, og sterke på personvern. Det her er på alle vis eit mykje betre alternativ til Messenger.

2) Mastodon (alternativ til Twitter/X)

Eg har aldri vore særleg begeistra for Twitter, men etter at Elon Musk kjøpte det, har det degenerert til kanskje den verste suppa på heile internett. Store delar av innhaldet der er robotar, falske profilar, og i aukande grad KI-generert piss.

Mange synst Bluesky, som på mange måtar skulle vera slik Twitter pleidde å vera, er eit godt alternativ. Eg er dels einig, men problemet er mykje det same: eit kommersielt selskap må tene pengar, og kan når som helst bli kjøpt opp av ein ny gærning. Hittil har Bluesky vore fint, men dei grunnleggjande utfordringane med kommersielle sosiale medium er der framleis.

Mitt forslag er derfor Mastodon. Det her er ein plattform som minner om Twitter, men som skil seg ut på fleire punkt. For det første er han ikkje-kommersiell. Det er ingen som tener pengar på Mastodon. For det andre er han desentralisert: det tyder at det er ingen som eigentleg "eig" heile Mastodon - berre dei einskilde servarane. Det tyder altså på at om ein del av Mastodon blir styrt på ein måte ein ikkje liker, er det ingenting i vegrn for å bytte til ein annan server, eller eventuelt lage ein sjølv. Dessutan er Mastodon ikkje styrt av algoritmar, så feeden din er i utgangspunktet kronologisk - slik Facebook også pleidde å vera ein gong.

3) Pixelfed (alternativ til Instagram)
Instagram pleide å vera ein plattform kor folk delte bilete med folk. I dag er det først og fremst ein stad for "doom scrolling" kor ein blir sitjande i timesvis og sjå på meininglause korte videoar, som i aukande grad er KI-genererte. Alt er styrt etter algoritmar, så ein blir mata med ting algoritmen trur du vil like, slik at du skal kaste bort mest mogleg tid.

Pixelfed er eit forsøk på å byggje noko som minnar om kva Instagram pleide å vera. Akkurat som Mastodon, er Pixelfed ikkje-kommersielt og desentralisert. Også her kan ein altså velje mellom ulike servarar. Det som dessutan er artig, er at ein kan "følgje" folk på Pixelfed frå Mastodon, og motsett. Sånne funksjonar pleier dei kommersielle plattformene å hindre så godt dei kan. Ein skal vera mest mogleg "låst".

4) Mozilla Firefox (alternativt til Google Chrome)

Mange av oss kjenner Mozilla Firefox som "den andre" nettlesaren frå da vi vaks opp. Det vi truleg ikkje visste var at han var bygd på open programvare. Folka bak Firefox har alltid vore opptekne av personvern og prinsippet om eit opent internett. Det motsette av Google, altså. Det er ingen problem å bytte.

5) Ecosia (alternativ til google som søkemotor)

Det har vore kjent lenge kor korrupte Google er når det gjeld kva som blir prioritert i søkemotoren. Eg synst søkemotoren Ecosia er eit godt alternativ. Dei er likare på personvern enn Google, og søkeresultata er så å seie like gode. Men det kulaste er at Ecosia, som er eit europeisk selskap, nyttar mykje av overskotet sitt til å plante tre rundt om i verda. Eg har prøvd å setja meg litt inn i kva dei har fått til, og det ser faktisk ganske bra ut.

(Om ein tenker på personvern framfor noko, er nok Duckduckgo eit anna godt alternativ som søkemotor).

Det finst fleire andre gode tenester der ute. Eg har prøvd å finne gode alternativ til Amazon sin Goodreads (for bøker), men er ikkje like imponert av alternativa der (Bookwyrm). Eg har også prøvd Friendica som alternativ til Facebook, men det er lite brukarvennleg, og ser dessutan ut som noko frå 2006. Peertube og Loops skal vera greie alternativ til Youtube og Tiktok, men eg har ikkje sjekka dei ut noko særleg enno.

Om du orka å lese heile teksten her, håper eg at du vil prøve å gi dei små alternativa ein sjanse. Med Donald Trump i førarsetet trur eg ikkje vi skal leggje til grunn at politikarane vil gjera stort for å avgrense tekoligarkane si makt, i alle fall. Det må ein visst gjera sjølv.

#norsktut #allheimen #tekoligark #2026

http://[img=https//social.babb.no/photo/17079371346955533365c18793255152-0.png%5D%5B/img%5D

#allheimen #Norsktut #tekoligark #2026

Ivar Espås Vangen reshared this.

friendica (DFRN) - Link to source

Fem gode bøker eg las i 2025

Som bokår har 2025 vore prega av at eg i haust byrja som doktorgradsstipendiat på NTNU. Mange av bøkene eg har lese handlar derfor om temaet mitt, psykiatrihistorie.

Heldigvis har eg prøvd å finne tid også til andre slag litteratur, både skjønnlitteratur og sakprosa. I tilrådingane mine forn2025 har eg prøve å finne rom for heile mangfaldet eg har vore gjennom.

1) Niels Fredrik Dahl - Fars Rygg

Det her var ganske enkelt ei så gripande og sår historie om bandet mellom fedre og søner, at det var umogleg å ikkje inkludere ho på lista. Handlinga i boka er i og for seg ganske udramatisk, men likevel synest ho å vera spekka med skjelsetjande augeblikk for hovudkarakteren, som gjennom oppveksta ved fleire høve blir overlaten til seg sjølv. Det her er romankunst på høgt nivå!

2) Ketil Raknes - Hvit makt

Eg synst Ketil Raknes er ein glimrande forfattar av bøker om politisk historie. Boka her handlar om korleis USA si historie heile vegen har vore ei tautrekking om kva landet skal vera; ein kvit etnostat, eller eit mangfaldig fleirkulturelt samfunn. Slik har det vore heilt sidan 1700-talet. MAGA-rørsla blir overtydande skildra som den logiske fortsettinga av den rasistiske reaksjonen på valet av Obama i 2008, innføringa av borgarrettar på 60-talet, og opphevinga av slaveriet på 1860-talet. Eg synst Raknes si analyse er meir treffsikker enn mange av dei som forklarer Trump først og fremst som eit uttrykk for den kvite arbeidarklassen sin klagesong.

3) Andrev Walden - Jævla menn

Det er ein kunst å kombinere humor og alvor i skjønnlitteratur. Andre Walden gir oss ei god oppvising i korleis det kan gjerast. "Jævla menn" er ei historie om ein ung gut som veks opp med ei mor som har ei vane med å finne seg ganske ubrukelege mannfolk, som ho dreg med inn i heimen. Nokre gonger er det skikkeleg artig. Andre gonger er det ganske mørkt. Det er mange ytterpunkt i boka.

4) Tor Bjørklund - Norske partier og deres velgere

Det var stortingsval i år, og fleire av resultata var ganske oppsuktsvekkande. Framstegspartiet, Raudt og MdG gjorde til dømes sine best val nokonsinne. I det offentlege ordskiftet har ein dessutan vore oppteken av kva slags veljarar som røystar på dei ulike partia. "Unge konservative menn" har vore studieobjektet framfor nokon. I boka her får ein eit grundig innblikk i den norske valforskinga. Her trur absolutt alle kan lære noko nytt.

5) Randi Rosenqvist - Mitt liv, mitt fag-: tung psykiatri

Truleg den viktigaste boka skrive om norsk psykiatri dei siste åra. Rosenqvist er ein av dei absolutte autoritetane på feltet. Boka her gir lesaren ei enkel innføring i endringane i psykiatrien dei siste tiåra, og korleis den har slått ut for dei sjukaste pasientane. I praksis har det vore ei systematisk nedbygging av tilbodet, uansett kva politisk farge styresmaktene har smykka seg med. Boka her bør vera obligatorisk om ein skal diskutere psykiatri i 2026.

Enter a title

books.babb.no

Ivar Espås Vangen reshared this.

friendica (DFRN) - Link to source

Piratverksemd i Karibia

I boka "Om Gudsstaten" frå 400-talet, skriv Augustin om ei hending kor kong Alexander den store hadde pågripe ein pirat som hadde herja i Middelhavet.

Piraten forsvarte seg med å vise til at han og Alexander eigentleg ikkje var så ulike:

"Kva meiner du med å leggja under deg heile jorda; når eg gjer det med eit lite skip, vert eg kalla ein røvar, medan du som gjer det med ein stor flåte vert kalla keisar."

Historia gir eit godt innblikk i korleis det moderne USA ser på terrorisme. Det USA driv med i Karibia er reinspikka piratverksemd. Skilnaden på USA piratane i til dømes Somalia er først og fremst at sistnemde har småbåtar med påhengsmotor, mens USA har verdshistorias mektigaste valdsapparat.

#Karibia #Venezuela #piratverksemd #trump #norsktut

Trump bekrefter: Har beslaglagt oljetanker i Venezuela

Spenningen mellom USA og Venezuela eskalerer.
e24.no
#Norsktut #trump #venezuela #Karibia #piratverksemd

friendica (DFRN) - Link to source

Fråsegn frå kommunistpartiet i Venezuela.

"This military offensive has been promoted by the most reactionary sector of the Venezuelan right wing, led by María Corina Machado, while the response of Nicolás Maduro's illegitimate government has been to intensify repression and social control through laws that openly violate the Constitution and the rule of law. Thus, the working people are not only trapped between two equally disastrous projects but also on the brink of a dangerous situation of widespread violence.

While María Corina Machado proposes turning Venezuela into a mining and energy enclave designed for transnational plunder—condemning the working class to survive on crumbs—Nicolás Maduro is offering Trump "everything" to perpetuate his illegal hold on power. Both are vying for the support of those who threaten our people.

Faced with the militarization of the Caribbean, the real threat of direct US intervention, and the growing restriction of democratic freedoms within the country, the Communist Party of Venezuela (PCV) reaffirms that the Venezuelan people should not have to choose between their oppressors. Neither Machado's interventionist and warmongering plan nor Maduro's subservient authoritarianism represents a way out for the nation."

#Venezuela #norsktut #fredsprisen

COMUNICADO | Ante la creciente agresión militar estadounidense y la profundización de la crisis política nacional

El Comité Central del Partido Comunista de Venezuela (PCV) —electo en el XVI Congreso Nacional, realizado en noviembre de 2022—alerta a los pueblos del mundo sobre la peligrosa escalada militar que…
Tribuna Popular
#Norsktut #venezuela #fredsprisen

Jon reshared this.

Ivar Espås Vangen reshared this.

mastodon - Link to source

Budsjettsemja ligg an til å flytte noko mellom 12 og 15 milliardar kroner i eit statsbudsjett som er nærmare 2000 milliardar kroner.

Til samanlikning flytta ein rundt på godt over 100 milliardar kroner i forrige hovudoppgjer mellom fagrørsla og arbeidsgjevarforeiningane.

Hugs dette neste gong ein eller annan gjøk spør dokker korfor hen skal vera fagorganisert.

#norskpolitikk #norsktut #fagrørsla #statsbudsjettet2026

#Norsktut #norskpolitikk #fagrorsla #Statsbudsjettet2026
Denne oppføringen ble endret (7 months ago)

Ivar Espås Vangen reshared this.

Ivar Espås Vangen reshared this.

mastodon - Link to source
The media in this post is not displayed to visitors. To view it, please go to the original post.

Det her er eit glitrande album! Moron Police er verkeleg eit av dei artigaste norske banda for tida! Liker du rock og TV-spelmusikk, vil du heilt sikkert digge det her.

#moronpolice #norsktut #musikk

#Norsktut #musikk #moronpolice

Ivar Espås Vangen reshared this.

Ivar Espås Vangen reshared this.

mastodon - Link to source

"Å auke skattane monaleg er truleg det einaste tiltaket som faktisk kan løyse kommunekrisa. Men dette støyter mot ein djup angst i Arbeidarpartiet, som er livredd for å miste veljarar til høgresida.

(...) I mellomtida blir det opp til partia på Stortinget å presse fram nokre ekstra milliardar til kommunane kvart år. Vi får håpe det blir nok til plaster på liggesåra."

#norsktut #norskpolitikk #dagogtid #kommuneøkonomi #statsbudsjettet2026

dagogtid.no/samfunn/den-kommun…

Den kommunale skrustikka

Korleis kan eit land så rikt få slike fattige kommunar?
Per Anders Todal (dagogtid)
#Norsktut #norskpolitikk #dagogtid #Statsbudsjettet2026 #kommuneokonomi

reshared this

friendica (DFRN) - Link to source

"Finlandisering" av Ukraina - Trump-planen i praksis

Den sokalla "Trump-planen" er eit betre utgangspunkt for fred enn det tilhengarane av vidare krig skal ha det til. Utkastet går til kjernen i kva konflikten har handla om sett frå Russland si side, nemleg utvidingane av Nato sidan 1990-talet. I så måte minner situasjonen veldig om den Finland stod i etter den andre verdskrigen, da det sovjetiske vilkåret for finsk sjølvstende var militær nøytralitet. Finland vurderte at vilkåra var betre enn å bli knust i ein ny krig, og fekk dermed gå gjennom den kalde krigen med eit heilt anna politisk system enn det dei fleste landa i Sentral- og Aust-Europa gjorde. Det er vanskeleg å forstå at alternativet var betre.

Nato-spørsmålet

Opphenget i Nato er ikkje noko nytt. Heilt frå underskrivinga av Atlanterhavspakta i 1949 har alliansen vore oppfatta, med rette, som retta mot Moskva. Også på 1990-talet, altså etter at Sovjetunionen var demontert, var president Boris Jeltsin tydeleg på at Russland ville motsette seg utvidingar av Nato inn i tidlegare sovjetrepublikkar, men at ein kunne akseptere at tidlegare Warszawa-paktland vart med.

I 2008 sendte USA sin Russland-ambassadør, Willian Burns, eit telegram til Washington kor han skreiv følgjande:

Utanriksminister Lavrov understreka at Russland måtte sjå den vidare austlege utvidinga av NATO, særleg til Ukraina og Georgia, som ein potensiell militær trussel. Sjølv om Russland kunne tru på utsegner frå Vesten om at NATO ikkje var retta mot Russland, måtte ein, når ein såg på dei siste militære aktivitetane i NATO-land (etablering av amerikanske framskotne basar, osb.), vurdere dei ikkje ut frå erklærte intensjonar, men ut frå potensialet.(...) Mens den russiske motstanden mot den første runden av NATO-utviding på midten av 1990-talet var sterk, kjenner Russland no at dei kan svare meir kraftfullt på det dei oppfattarr som handlingar som er imot landet sine nasjonale interessar

Seinare utdjupa han det i ein e-post:

Ukraina sitt medlemskap i NATO er den klåraste av alle raude linjer for den russiske eliten (ikkje berre Putin). I mine meir enn to og eit halvt år med samtalar med sentrale russiske aktørar – frå knokedragarane i dei mørke krokane av Kreml, til Putins skarpaste liberale kritikarar – har eg enno ikkje møtt nokon som ser på Ukraina i NATO som noko anna enn ein direkte utfordring mot russiske interesser. (...) Det vil skape fruktbar grunn for russisk innblanding på Krim og i Aust-Ukraina

Den amerikanske strategen George Kennan, sjølve hovudarkitekten bak oppdemmingspolitikken mot Sovjetunionen etter 1945, kommenterte det same allereie i 1997:

[Å utvide Nato] ville vere den mest skjebnesvangre feilen i amerikansk politikk i heile perioden etter den kalde krigen. Ei slik avgjerd kan ventast å nøre opp under dei nasjonalistiske, anti-vestlege og militaristiske tendensane i russisk opinion; å ha ein negativ verknad på utviklinga av russisk demokrati; å gjenreise atmosfæren frå den kalde krigen i aust-vest-relasjonane; og å drive russisk utanrikspolitikk i retningar som heilt klart ikkje er til vår gunst.

Russland har masa om det her i alle år sidan, og spesielt etter at Nato i 2008 vedtok at "Ukraina skal bli medlem av organisasjonen". Det er derfor heilt openbert at ein fredsavtale må ha som utgangspunkt at Nato ikkje skal ekspandere til Ukraina. Alt anna vil vera fri fantasi.

Kva vil Ukraina få i avtalen?

Punkt 5 i Trump-planen er:

"Ukraina vil motta pålitelege sikkerhetsgarantiar."

I punkt 10 ("Den amerikanske garantien") blir det her presisert:

"Hvis Russland invaderer Ukraina, vil en avgjerande koordinert militær respons iverksettast, alle globale sanksjoner gjeninnførast, og alle fordelar i avtalen trekkast att"

Altså ein langt meir tydeleg garanti enn den som ligg i artikkel 5 i Atlanterhavspakta til Nato. Eit spørsmål her er kva som ligg i "koordinert". Kven andre enn USA er det tale om?

I punkt 6 blir det slått fast at dei væpna styrkane til Ukraina skal vera avgrensa til 600 000 personell. Det er langt større enn det eg har tenkt at Russland ville ha gått med på, og både større enn storleiken i 2020, eller hos dei fleste andre land. Ein sånn styrke vil kunne fungere avskrekkande, spesielt når han er kombinert med tryggleiksgarantiar frå andre statar.

Punkt 11 seier dessutan:

"Ukraina skal kunne bli medlem av EU og vil få kortsiktig, preferensiell tilgang til den europeiske marknaden mens saken vurderast."

Det her har vore ønsket til Vest-Ukraina i alle år. I praksis tyder det at størsteparten av Ukraina er politisk og økonomisk tapt for Russland.

I praksis ligg det dessutan an til at oppbygginga av Ukraina skal vera finansiert av EU og dei frosne russiske aktiva i utlandet. 100 milliardar dollar frå kvar.

Atomvåpen er også på agendaen. Ved sidan av at Ukraina må forplikte seg i å halde fram som atomvåpenfri stat, seier punkt 17 at "USA og Russland skal bli einige om å forlenge gyldigheita av traktatar om ikke-spredning og kontroll av atomvåpen, inkludert START I."

Det ER store manglar ved utkastet. Kanskje hadde det vore mogleg å nøye seg med ein de facto anerkjenning av russisk okkupasjon, og ikkje ein de jure avståing av områda, kanskje utanom Krim? Avtalen manglar dessutan eit punkt om ein fredsbevarande FN-styrke for å overvake grensa.

Eg tenker dessutan at punkt 20 i utgangspunktet er bra ("Begge land skal avskaffe diskriminerende tiltak og garantere rettighetene til ukrainske og russiske medier og utdanning. "), sjølv om det er uklart på meg kva sanksjonane vil vera om/når Russland bryt punktet. I tillegg er punktet om at "All nazistisk ideologi og aktivitet skal avvises og forbys" uklart. Russland sin definisjon av "nazisme" er så vid at ein lett kan tøye han frå Vladivostok til Kyiv. Her bør ein prøve å finne ein "mal" frå eit anna land, f.eks. i EU, som ein kan nytte som utgangspunkt.

Finlandisering anno 2025

Alt i alt tyder Trump-planen på at Ukraina vil ende i ein liknande situasjon som Finland etter 1945. Territorielle avståingar kombinert med nøytralitet er hovudkjerna. Skilnaden er først og fremst at EU-medlemskapet i praksis vil tyde på ein klarare politisk og økonomisk vending vestover enn det Finland fekk fram til 1990-talet. Slik eg ser det framstår avtalen som dårlegare enn det ukastet ein hadde i april 2022. Det kjem først og fremst av at Russland har gjort store framsteg på slagmarka, og at støtten til Ukraina i andre land synk dag for dag. Det har vore klart heile vegen at ingen er villige til å starte ein tredje verdskrig for å redde Ukraina.

At Trump-planen er dårlegare enn 2022-utkastet, tyder ikkje at ein dermed kan få noko betre med å halde krigen gåande. Tvert imot ligg det an til at ting vil bli verre og verre jo lenger ein ventar. Også her er parallellen til Finland i 1945 klar. Internasjonal politikk er tragisk. "Dei sterke gjer det dei vil, og dei svake lider det dei må", som Tukydid skreiv allereie for 2500 år sidan.

#Ukraina #Trumpplanen #fred #Finlandisering #norsktut #internasjonalpolitikk

The Dangerous, Unhinged Reaction to Trump’s Ukraine Peace Plan - The American Conservative

Russia hawks could spoil diplomacy and doom Ukrainians.
Andrew Day (The American Conservative)

Ivar Espås Vangen reshared this.

in reply to Michal Jan

friendica (DFRN) - Link to source

Ivar Espås Vangen

Samanlikninga er nok ikkje fullgod. Finland hadde frivilig alliert seg med Nazi-Tyskland og gått til åtak mot Sovjetunionen, så sigeren til Stalin i 1945 var av ein heilt annan type enn den Russland kanskje ligg an til her.

Likskapen handlar om at ein står overfor to grusamt dårlege alternativ. Finland mista territorium, OG vart tvunge til å vera "nøytralt" (i praksis litt meir på sovjetisk side) gjennom den kalde krigen. Samstundes slapp ein unna terrorstyret som ramma dei fleste landa i Sentral- og Aust-Europa.

Trump-planen er eit langt betre tilbod enn det Finland vart stilt overfor. Eg trur at tilbodet ein får "neste gong" vil bli mykje dårlegare, rett og slett fordi krigen ikkje går spesielt bra for Ukraina. Alle dei våte draumane om eit nytt "Wunderwaffe" for å snu krigslykka, har vist seg berre å vera dét, våte draumar.

Ivar Espås Vangen reshared this.

mastodon - Link to source

Det er mykje lovande i utkastet til fredsplan for Ukraina. Den tar mellom anna utgangspunkt i fleire av rotårsakene til konflikten. Eg kan ikkje forstå at det er mogleg å få til noko særleg betre enn det her gjennom å halde fram med krigen.

No må dei europeiske landa kutte ut dei våte draumane om Nato-ekspansjon. Nettopp Nato-spørsmålet har heile vegen vore kjerna i konflikten frå Russland si side.

#norsktut #ukraina #nato #fred

responsiblestatecraft.org/euro…

The Europeans pushing the NATO poison pill

Efforts to leave the door ajar to Ukraine membership will kill any deal to end the war, which our transatlantic friends know quite well
Eldar Mamedov (Responsible Statecraft)
#Norsktut #NATO #Ukraina #fred

Ivar Espås Vangen reshared this.

Unknown parent

mastodon - Link to source

Ivar Espås Vangen

@lettosprey @Izng fordi eg trur det stemmer. Verre er det ikkje. Du finn mange "eksperter" som meiner det same som meg. Eg har ikkje så mykje tiltru til gjengen som i over tre år no har ropt at Ukraina "snart!!" vil greie å bryte gjennom. Eg er møkka lei av røyndomsfjern ønsketenking. Det at USA no prøver å komma seg unna det synkande skipet er i seg sjølv ein klar indikasjon på korleis det går. Og det vil openbert forsterke tendensen.
@Bored Fauntleroy @Lett Osprey 🍉

friendica (DFRN) - Link to source

Notatar til innleiing av Harald Berntsen 15.11.2025

Denne teksten er ei reinskriving av notatane mine frå ei innleiing historikaren Harald Berntsen heldt på eit møte i regi av LO i Trondheim 15. november 2025.

Bakgrunnen for tematikken ligg i England, kor den moderne industrikapitalismen for alvor byrja å ta form på 1700-talet. Det spesielle med kapitalismen som produksjonsform, er at han skil radikalt mellom arbeidskraft og produksjonsmidlar. Dei som produserer, er ikkje lenger knytt til produksjonsmidlane dei jobbar med, slik til dømes bøndene i mellomalderen. Under kapitalismen må arbeidsfolk selje det einaste dei har att - nemleg si eiga arbeidskraft..

Kven sel dei arbeidskrafta si til? Jo, til den nye kapitalistklassen. Kapitalistane er dei som eig produksjonsmidlar, nærmare bestemt fabrikkar, maskinar og råvarar. Med disse vil dei produserer varer for sal på ein marknad, med mål om å oppnå profitt - altså å sitja att med meir pengar enn dei hadde opphavleg.

For å gjera det, treng dei arbeidskraft. Og det her den moderne arbeidarklassen kjem inn i biletet. Gjennom å selje arbeidskrafta si for eit visst tidsrom, vil arbeidarane, gjennom arbeidsprosessen, nytte råvarane og maskinane til å produsere varar med høgare verdi enn både råvarane og slitasjen på maskinane og fabrikkane (den konstante kapitalen), og på arbeidskrafta deira (den variable kapitalen).

Det er oppdaginga av tilhøva her - utbyttinga - som er det store i Marx sitt hovudverk, Kapitalen. I motsetning til føydalismen, kor det er veldig enkelt å sjå at adelsmannen tek meirverdien av bøndene sin produksjon, trengst det vitskapleg analyse for å sjå det same under kapitalismen. Marx avslørte grunnleggjande korleis utbyttinga ikkje tok slutt med innføringa av kapitalismen, men berre tok nye former.

Arbeidskrafta er nemleg ein spesiell vare under kapitalismen. På ein side er verdien bestemt av akkurat same mekanismar som for andre varar: hoer verdt akkurat det det kostar å reprodusere ho. Samstundes er arbeidskraft også den einaste varen som kan tilføre ny verdi til andre varar. Denne innsikta er viktig.

I "kapitalismens naturtilstand" er det eit kappløp mot botnen arbeidarane imellom. Kvar enkelt arbeidar måtte "prise" seg i høve til dei andre. Dei mest attraktive arbeidarane for kapitalen var dei som gjorde same arbeid for dårlegast lønn. Tendensen var at det gjerne var meir arbeidskraft tilgjengeleg enn det var jobbar, ergo var prisen på arbeidskraft gjennomgåande låg. Den einskilde arbeidar hadde lite makt samanlikna med den einskilde kapitalist.

Allereie på 1700-talet ser ein at arbeidarane prøvde å løyse problemet her gjennom organisering. Gjernnom å etablere fagforeiningar, var det mogleg å kontrollere kor mykje arbeidskraft som var tilgjengeleg på marknaden. Om fleire arbeidarar gjekk saman om å nekte å selje arbeidskrafta si, var det mogleg å tvinge opp både lønn og tilhøva på jobben. Streiken var alltid det viktigaste våpenet, men også det å organisere arbeidsmigrasjon til område kor det var mangel på arbeidskraft. På den måten "avlasta" ein dei arbeidarane som måtte vera att der kor det framleis var overflod av arbeidskraft.

Av openberre årsaker vart fagforeiningar derfor forbode i England. Dei vart først lovlege i 1834. I Frankrike måtte dei vente heilt til 1864. I utgangspunktet var kapitalistane sine statar tent med full disiplinering av arbeidarklassen.

I Noreg kjem den første arbeidarrørsla i 1850. Under leiinga til Marcus Thrane, vaks arbeidarforeiningane, organisasjonar hovudsakleg av husmenn og handverkarar, til 30 000 medlemmar på knapt eit år frå 1850 til 1851. Det her var den desidert største arbeidarrørsla i Europa i samtida. Det er dessutan verdt å merke seg at det her ikkje var fagforeiningar, men politiske organisasjonar med politiske krav, mellom anna om betre tilhøve for husmenn, lågare importtoll på korn, og allmenn røysterett for menn. Også i Noreg slo staten ned på arbeidarrørsla, etter at eit landsmøte i 1851 vedtok å kjempe for "revolusjon", sjølv om delegatane antakeleg meinte "demonstrasjon". Thrane og fleire av leiarane vart fengsla, og etter at dei slapp ut var det lite vilje til å byggje ei ny rørsle. Tidane hadde vorte betre, og Thrane sjølv emigrerte til USA.

Frå midten på 1850-talet var kapitalismen i ei oppgangstid. På 1870-talet var det fleire handverksgrupper som etablerte fagforeiningar i Noreg, spesielt i sentrale område på Austlandet. Frå 1875 oppstod det nedgangstider, og dei fleste foreiningane gjekk i oppløysning. Vi har eitt unntak: Oslo typografiske fagforeining, som framleis eksisterer som landets eldste fagorganisasjon.

På 1880-talet tok det seg opp att, og nye fagforeiningar vart stifta rundt om i landet. I 1887 i Arendal gjekk mange av dei saman om å skipe Det norske arbeiderparti. Ein meinte at arbeidarane også måtte ha ei politisk arm, dersom ein skulle vinne fram med krava sine. I 1899 vart dessutan Arbeidernes faglige landsorganisasjon (AFL) stifta. Organisasjonen bytta namn til "LO" på 1950-talet, da det vart for grusamt for funksjonærane å vera i ein organisasjon med "arbeider" i namnet.

Medlemstala i AFL gjekk gradvis oppover.

1900: 5000 medlemmar

1905: 10 000 medlemmar

1907: 40 000 medlemmar

1920: 160 000 medlemmar

Den enorme veksta kom av at industrialiseringa for alvor skøyt fart i landet, ikkje minst i moderniseringa av treforedlingsnæringa, kjemisk, og metallurgisk industri. Den norske vasskrafta var heilt avgjerande i denne prosessen.

Det er dessutan verdt å merke seg at oppsvingen for Arbeidarpartiet først kom etter 1905. Lenge var det nemleg Venstre som hadde "monopol" på røystane til arbeidsfolk i landet. Kampen for å oppheve unionen framstod som ein samlande nasjonal kamp. Da målet vart oppnådd, kom andre kampar meir i front - ikkje minst klassespørsmål. Etter 1905 meldte fagforeining etter fagforeining seg ut av Venstre og inn i Det norske arbeiderparti.

1907 er eit anna merkeår. Det var året da verkstedoverenskomsten i verfstindustrien kom. Det her var ein avtale mellom AFL og arbeidsgjevarforeininga, NAF. Ein vart einige om landsomfattande lønns- og arbeidsvilkår for alle som jobba i verfstindustrien i heile landet. Kapitalen måtte akseptere kollektive forhandlingar med arbeidarane sine organisasjonar, mens arbeidarane måtte akseptere kapitalen sin styringsrett, og dessutan at avtalane skulle gjelde i fire år - utan forhandlingar undervegs. Avtalen her er interessant, da han er eit tydeleg uttrykk for at kapitalen ikkje lenger trur det er mogleg å knuse fagrørsla i fødselen, men heller prøver å forhandle.

Å ikkje kunne forhandle i periodar på fire år var eit tungt krav å svelgje for delar av fagrørsla. Det her tydde i praksis at ein fort ville oppleve lønnsnedgang i periodar med høg prisvekst i oppgangstid. I 1911, på eit møte i Trondheim, vart derfor "Fagopposisjonen av 1911" stifta etter initiativ frå trøndaren, Martin Tranmæl. Han hadde nemleg vore i USA i fleire år, og lært om arbeidskamp og syndikalisme av fagrørsla der. Tranmæl hadde meir tru på sterke fagforeiningar på kvar einskild bedrift, uavhengig av fag, som skulle drive klassekamp kvar einaste dag - og til slutt vera så sterke at dei kunne styre heile sjappa sjølv. Vegen til sosialismen gjekk gjennom generalstreiken, slik Tranmæl såg det.

I 1918 vann Tranmæl og fagopposisjonen til slutt fleirtal på landsmøtet i Arbeidarpartiet, mykje nok som resultat av engasjementet som fulgte Oktoberrevolusjonen i Russland året før. Ein skal ikkje undervurdere kor mykje inspirasjon den skapte hos arbeidsfolk rundt om i verda. No var også Arbeidarpartiet for "rådssosialisme" etter modell frå Sovjetunionen. I 1919 meldte partiet seg inn i Komintern - den internasjonale organisasjonen av kommunistiske parti - etablert i Moskva.

Det her var ikkje ukontroversielt. I 1921 meldte eit monaleg mindretal seg ut av partiet og skipa Norges socialdemokratiske arbeiderparti, med det gamle programmet før 1918 som grunnlag. På Arbeiderpartiet sitt landsmøte i 1923 vedtok ein å gå ut av Komintern i protest mot det ein oppfatta som overstyring frå Moskva. Mindretalet forlot møtet og etablerte Norges kommunistiske parti (NKP). Gjennom deler av 1920-talet var altså arbeidarrørsla splitta i tre ulike parti. Det einaste som sameinte dei var AFL.

Perioden her er ein svak periode for arbeidarrørsla. Etter avslutninga av den første verdskrigen i 1918 gjekk kapitalismen inn i ein ny nedgangsperiode. Arbeidsløysa var permanent høg gjennom heile mellomkrigstida. Allereie i 1923 prøvde AFL desperat å få arbeidsgjevarforeininga med på eit krafttak for støtte næringslivet i landet. To gonger vart det blankt avvist. Kapitalen kunne fint leve med nedgang, slik at arbeidarane ikkje skulle vera så kravstore.

Det gjennomgåande i perioden var at arbeidsgivarane i bransje krevja nedslag i lønna til arbeidarane sine. Ofte vart det konflikt, men staten greip typisk inn på arbeidsgivarsida med tvungen lønnsnemnd. Det prøvde ein også i 1928 da arbeidsgivarane krevja 11 % lønnsnedgang for arbeidarane. Bygningsarbeidarforeininga gjekk til streik, til trass for at arbeidsretten hadde kjent streiken ulovleg. Det endte med full siger og 0 % lønnsnedslag. Ingen regjering fram til Nygaardsvold-regjeringa frå 1935 skulle prøve seg med tvungen lønnsnemnd etter dette.

Der bygningsarbeidarstreiken i 1928 viser kva som er mogleg om ein går "tvers gjennom lov til seier" (ei strofe frå eit dikt som vart skrive til streiken), viser streiken til Hydro-arbeidarane på Herøya i 1948 korleis ein ikkje bør gå fram. Her streika arbeidarane for betre skiftarbeidstid. Dei meinte at kampen var rettferdig, og at til og med kapitalen ville tene på forslaga deira. AFL støtta ikkje streiken, men arbeidarane stod på sitt og "tok" skriftarbeidstidsordninga slik arbeidarane i landet "tok" 8-timersdagen i 1918. Dei vart dermed stevna inn for arbeidsretten, kor dei var sikre på å vinne fram. Det gjorde dei ikkje, og dei var ikkje budd i det heile på ein situasjon som den dei hadde hamna i. Krava fisla rett og slett bort.

I 1969 streika dei svenske arbeidarane i Kiruna-gruva. Som i Noreg, hadde ikkje dei svenske arbeidarane fått røysta over eit einaste tariffoppgjer sidan 1947. Streiken deira skapte enorm entusiasme i Noreg, og det vart samla inn mykje pengar. Sjølv om krava deira ikkje vart innfridd, er streiken likevel viktig som inspirasjon.

I 1970 streika arbeidarane ved NORGAS i Oslo, inspirert av Kiruna-streiken. Kravet var å betre tariffvilkåra. Også her vart streiken kjent ulovleg, og skjedde derfor i opposisjon til LO-leiinga. Han endte med delvis siger - litt høgare timeslønn. Eit faremoment ein merka seg, var kor avhengig ein vart av andre fagforeiningar i andre bransjar. Det bør ein vakte seg for. Plutseleg blir det andre enn dei streikande sjølve som "bestemmer" om ein skal gi seg eller ikkje.

I Sauda-streiken stod ein meir samla. Ingen av dei streikande brydde seg ein gong med å møte i arbeidsretten. Det endte med at retten ikkje ein gong vart sete, og streiken enda med siger. Alle krava vart innfridd.

Ivar Espås Vangen reshared this.

friendica (DFRN) - Link to source

Opent møte i Trondheim - Ein samtale om atomvåpenforbodet 22.10.25

Sted: Kultursenteret ISAK

Program:

18:30:
- Velkommen, presentasjon av arrangørene og litt om lokallagets virksomhet ved Bjørn Hilt, leder for Trondheim NTA

18:40:
- FN 80 år i år, hvordan går det med arbeidet for fred og nedrustning? Ved Tor Arne Alseth, regionleder FN-sambandet.

- Trondheim kommune og støtten til FNs atomvåpenforbud. ved Majen Helen Sævik, Trondheim kommune, Leder for Oppvekst og
kulturutvalget, Kristelig folkeparti.

- Spørsmål og diskusjon.

19:30
- Behovet for og status for FNs atomvåpenforbud (TPNW) i dagens urolige verden ved Mette Klouman, Nestleder i Nei til atomvåpen.

- De humanitære sidene ved FNs atomvåpenforbud ved Knut Mork Skagen, Leder for Norske leger mot atomvåpen.

- Spørsmål og diskusjon



- Eventuelle sluttkommentarer fra innlederne

friendica (DFRN) - Link to source

Det er ikkje berre Senterpartiet og vi veljarar som kjenner oss sinte og lyge til når Støre-regjeringa no foreslår å fjerne avskrivinga av studielånfor mange av oss som bur i småkommunar. Kjensla finst også hos Arbeidarpartiet sine eigne ordførarar rundt i landet. Berre høyr frå Ap-ordførar Håvard Handeland i Sauda kommune her:

"– Det har mer eller mindre vært hovedtema på stand. Jeg er en ung kar selv, og er opptatt av å overbevise unge menn om å stemme på venstresiden. For å få til det så må vi stå opp mot Spetalen, og dette er en ordning der folk har sett at regnskapet er bedre med venstresiden, for de har studielån, ikke formuesskatt."

Ja, her har regjeringa dolka sine eigne i ryggen. Ein må kjenne seg passe dum når ein driv valkamp for ein sak, også oppdager ein når eins eige parti vinn valet, at leiarskapen allereie i august hadde bestemt seg for å kaste heile ordninga.

Sitatet her oppsummerer fint;

"– Dette er useriøst. Når man lyver på stand, da taper man velgere."

Så enkelt kan ein seie det.
Ap-ordførere slakter Stoltenberg: – Løgn!

Ap-ordførere slakter Stoltenberg: – Løgn!

Onsdag kveld er det raseri mot regjeringen i et lukket møte blant Arbeiderpartiets ordførere.
Henrik Heldahl (Mediehuset Nettavisen)

friendica (DFRN) - Link to source

Vegetarmat i Edinburgh

Førre veke var eg i Edinburgh. Byen kan tilrådast på generelt grunnlag. Alt er veldig fint her.

Men: posten her skal handle om maten! Vegetarmaten, vel å merke! Eg har loggført dei to heile dagane vi hadde i sjølve Edinburgh. Kanskje er det litt inspirasjon å hente.

Dag 1:

Frukost på Leo's Beanery

Skikkeleg triveleg kjellarkafé av typen det er så mange av i britiske byar. Her åt eg ein avokadobasert frukost med framifrå kaffe til. Rustikt og triveleg lokale, og skikkeleg hyggelege tilsette. Kort veg til Prince's street også.

Lønsj på The Haggis Box

Ja, vegetarhaggis finst faktisk! Og det er godt! Sjølve staden her er vel ein slags teaterkafé eller noko sånt, men maten er framifrå!

Middag på Sora Diana

Det er ikkje ofte at vegetarmat smakar så mykje som kjøtt. Det her var nesten som eta spare ribs. Og: restauranten er heilvegansk, om det er viktig. Strålande!

Dag 2:

Frukost på Holy Cow

Ein må jo nesten ha ein slags engelsk frukost når ein er på dei britiske øyene. Det her var eit godt vegetarisk alternativ - i alle fall da eg hadde på litt ekstra salt på tofu-røra. Og dei hadde også gode kaker!


Middag på The Auld Hoose

Kjempekoseleg pub som reklamerer å ha Edinburgs "største nachos". Vi tok den nest største varianten, og den var stor nok! Herleg pubmat!

Ivar Espås Vangen reshared this.

friendica (DFRN) - Link to source

Statsbudsjettet og studielån

Omsett til norsk: Ap-regjeringa vil fjerne ordninga for sletting av studielån (25 000 kr i året) for halvparten av distriktskommunane som fekk nytte av ordninga da ho vart innført for knapt eitt år sidan. Dei foreslår dessutan å gjera ordninga litt dårlegare for mange av kommunane som framleis skal få nytte av ho.

Det her er Arbeidarpartiet når dei får styre aleine utan eit parti med distriktsprofil. Eg har aldri vore Senterpartimann, men her ser ein faktisk litt av skilnaden på dei to partia. Det var visst heilt utenkeleg for Arbeidarpartiet at folk i distrikts-Norge skulle få glede av ei framifrå ordning i meir enn eitt år. Det her er eit tydeleg signal om prioritering frå Støre-regjeringa i alle fall.

Det er ikkje tapt enno. Arbeidarpartiet har ikkje fleirtal aleine. Det er openbert at dei har lagt inn nok av "feller" i forslaget, slik at partia dei truleg må samarbeide med må bruke opp den politiske kapitalen sin på å drive brannsløkking framfor at dei får gjennom sine eigne politiske prosjekt.

Eg reknar med mange i distrikta som røysta på Arbeidarpartiet er skuffa over forslaget til statsbudsjett. Det er det grunn til å vera. La statsbudsjettsforslaget her vera ei påminning om at Arbeidarpartiet ikkje er noko distriktsparti, og heller aldri kjem til å bli det.

Vil innføre ny ordning for sletting av studielån

Regjeringa vil bruke 437 millionar kroner til ei ny gjeldsletteordning for dei 88 minst sentrale distriktskommunane, og til å doble satsen for gjeldsslette i Finnmark og Nord-Troms.
Regjeringa.no

Ivar Espås Vangen reshared this.

friendica (DFRN) - Link to source

Om Iran og Israel

På fredag gjekk israelske fly og dronar til åtak mot ein rekke mål i Iran, både militære og sivile mål knytta til kjernefysiske installasjonar. Grunngjevinga deira var at Iran skulle ha komme "nær" å kunne utvikle atomvåpen. Iran har sjølvsagt svara med å sende missilar mot Israel. Dødstala stig time for time.

Åtaket til Israel er openbert eit klart brot på FN-pakten. Det er ikkje lov å gå til militære åtak mot land fordi dei kanskje og reint teoretisk kan utgjera ein trugsel i framtida. Med ein sånn logikk vil både Iran, og eigentleg dei fleste land i Midtausten, ha rett til å angripe både Israel og USA kvar einaste dag. Det er nettopp sånne hendingar folkeretten er til for å hindre.

Hadde Israel vore ein normal stat, hadde dei kalt inn til eit møte i Tryggingsrådet i FN. Det har trass alt vore mogleg å inngå i diplomati med Iran tidlegare. Til trass for at USA ikkje fulgte opp sin del av "atomavtalen" frå 2015 før Trump sa han opp i 2018, tyda alt på at Iran fulgte opp sine pliktar nærmast til punkt og prikke. Det hevda til og med USA sine eigne etterretningstenester. Den same etterretninga er dessutan klare på at det ikkje finst prov på at Iran jobbar for å skaffe atomvåpen i dag.

Men har ikkje Israel likevel eit poeng? Vil det vera bra om Iran får atomvåpen? Openbert ikkje. Ikkje-spredningsavtalen (1970) forpliktar faktisk alle statar som har atomvåpen å jobbe "i god tru" med tiltak for å fremme global kjernefysisk nedrusting. I Midtausten har det sidan 1970-talet vore fleire forsøk på å opprette ein atomvåpenfri sone i heile regionen. Forslaget har i første rekke vore støtta av arabiske land som Egypt, men har også fått støtte av Iran. Det er jo slett ikkje rart: ingen av landa i Midtausten har nokon interesse av eit kjernefysisk våpenkappløp.

Korfor har det ikkje blitt noko av, da? Heilt enkelt: fordi det vil tyde at USA må opne for internasjonal inspisering (og nedrusting) av Israel sine atomvåpen. Det er openbert heilt uaktuelt. Midtausten skal berre ha ein atomvåpenstat, slik Washington ser det. The New York Times skreiv faktisk ein leiarartikkel om det for nokre når sidan, kor dei tok til orde for ein slik sone, men at den sjølvsagt måtte vera avgrensa til Persiabukta, og ikkje heile Midtausten. Israel sine atomvåpen måtte trass alt vera "non-negotiable". Det oppsummerer eigentleg også politikken i Det kvite huset, berre at den offisielle linja der er at Israel sine atomvåpen "eigentleg" ikkje finst.

Kva med konvensjonelle våpen? Iran ligg på 34. plass i verda når det kjem til militært forbruk. Israel ligg som nummer 12.

Det er klarare og klarare at målet for Israel er å dra med USA inn i ein krig med Iran. Da vil det siste reelle hinderet for at Israel kan gjera akkurat som det passar seg, vera borte. Irak og Syria er øydelagt for all tenkeleg framtid, og dei fleste oljediktaturane har lagt seg på rygg for lenge sidan. Om Iran knekk saman, vil den lille avskrekkinga palestinarane har hatt å stille opp med mot israelske brotsverk vera borte.

Og det er vel heile poenget. Irans største brotsverk har sidan 1979 vore at dei ikkje let seg diktere og kontrollere. Det er grunnen til at USA og Israel har null problem med islamistiske bandittregime som Saudi-Arabia, men samstundes meine at Iran er ondskapen sjølv.

Tidlegare er det Iran som har greid å de-eskalere når Israel har leika med ilden. Det kan skje no også. Eventuelt kan det vera at Donald Trump legg til grunn at USA har meir å tene på diplomati enn på Israel sine våte draumar. Det har også skjedd før.

Spørsmålet er kor lenge europeiske land skal halde fram med å la Israel halde heile verda som gissel på måten her.

reshared this

friendica (DFRN) - Link to source

Uttalelse fra årsmøtet i Trondheim Nei til atomvåpen 25. mars 2025

Vi lever i urolige tider der faren for at atomvåpen kan bli brukt er minst like stor som under den kalde krigen. Landene som allerede har atomvåpen, bruker enorme summer på å såkalt modernisere sine våpen, og de fleste land i Europa, inklusive Norge, ruster kraftig opp. Fra NATO og resten av det militær-industrielle komplekset får vi høre det gamle forslitte mantraet om at «våpen er veien til fred».

I 2024, og ennå i 2025 har to såkalte atomvåpenstater, Russland og Israel, vært i krig, og i hvert fall en tredje, USA, i en «proxy-krig» på ukrainsk side i krigen med Russland. Storbritannia og Frankrike også i økende grad engasjert i krigen på ukrainsk side. Kina ruster opp og har for første gang atomstridshoder permanent plassert på ballistiske raketter. Nord-Korea tester stadig nye raketter, og India og Pakistan, som har nok atomvåpen til å utslette hverandre, er i permanent væpnet konflikt på
grensa i Kashmir. Atomvåpen kan bli brukt av flere enten med vilje eller ved uhell. Historien er full av eksempler på at det har vært like ved.

I dag kan det virke som om både enkelte politikere og media har en felles agenda med å alminneliggjøre atomvåpen. Det snakkes om mer deling av atomvåpen, om nye atomvåpenstater og om muligheter for begrenset bruk som om det ikke skulle være så farlig. Vi slår fast at enhver bruk av atomvåpen alltid ville bety et brudd på folkeretten og ville føre til uakseptable lidelser for sivilbefolkninger og ødeleggelser av natur og miljø.

Hva gjør Norge? Det var positivt at vi tidligere deltok som observatør på de to første
statspartsmøtene for FNs atomvåpenforbud (TPNW), og desto mer negativt at regjeringen i år valgte å fullstendig ignorere det tredje møtet i New York i begynnelsen av mars. Regjeringen er fortsatt livredde for å slutte seg til forbudsavtalen, av hensyn til våre forpliktelser i NATO som Støre og Barth Eide til stadighet og feilaktig gjentar. Det er også et poeng at Norge, som har æren av å dele ut Nobels fredspris, selvfølgelig må slutte seg til FNs atomvåpenforbud.

Norge spiller imidlertid en stort sett positiv rolle på Ikkespredningsavtalens tilsynskonferanser, bl.a. med å peke på atomvåpenstatenes forpliktelse til avrustning, men dessverre blir vi slett ikke hørt. Et annet område der Norge kan spille en rolle for den endelige avskaffelsen av atomvåpen, er med vår betydelige kompetanse når det gjelder å verifisere at avrustningen faktisk skjer. Vi håper det snart
blir bruk for den kompetansen.

Samtidig som Norge altså spiller en positiv rolle på noen områder, slutter skiftende regjeringer fullt og helt opp under NATOs atomvåpendoktrine som sier at atomvåpnene er viktige og skal beholdes, og som også innebærer at NATO kan være de første til å bruke atomvåpen mot et annet land, også land som selv ikke har atomvåpen. En slik trussel er klart i strid med folkeretten.

I juni 2024 deltok et US-airforce kommandofly som tok av fra Rygge flystasjon, på en øvelse med å overbringe utskytningskoder til en strategisk atomubåt rett utenfor norsk territorialfarvann. En slik u-båt har så mange atomvåpen om bord at det tilsvarer flere ganger alt sprengstoff som ble brukt i hele andre verdenskrig. Høytstående representanter for norske militære og myndigheter lot seg villig avbilde med et norsk flagg på dekket til atomubåten i overflatestilling.

Senere samme år deltok det norske forsvaret for første gang i Natos store årlige øvelse
i bruk av atomvåpen ved hjelp av luftstridskrefter, den såkalte Steadfast Noon øvelsen. Et stort antall fly, også norske, var på vingene i flere døgn for å øve på bruk av atomvåpen. Hendelsen med atomubåten og Steadfast Noon øvelsen betyr et nytt og farlig skritt for Norge i retning av å bli en aktiv del av USA og NATO sine atomvåpenstrategier. En foruroligende utvikling som regjeringen står bak.

Norge inngikk i 2022 en tosidig avtale med USA om å tillate fire US-amerikanske militærbaser på norsk jord der det skal være USAs lover som gjelder. To år senere vedtok stortinget å åpne for ytterligere åtte slike baser som da vil finnes i på tolv steder i Norge, herunder Ørland, Værnes og Namsen fjellanlegg. At USA har militærbaser på norsk jord, svekker klart vår mulighet til å kontrollere at det ikke stasjoneres atomvåpen der, det øker faren for at Norge kan bli dradd inn i en stormaktskonflikt, og det kan også i verste fall gjøre Trøndelag til mål for angrep med atomvåpen. Hva nå når USA åpenbart ikke lenger er til å stole på? Det kan virke som om Støre og co bokstavelig talt har sluppet en reven inn i hønsegården.

Enkelte norske politikere tar nå til ordet for at Statens pensjonsfond utland (Oljefondet), stikk i strid med tidligere retningslinjer, skal få investere åpent i selskaper som produserer atomvåpen. En nylig utgitt rapport fra ICAN viser dessverre at Oljefondet allerede har investert 43,5 milliarder kroner i syv atomvåpenselskaper, også i India. Dette er klart i strid med de etiske retningslinjene for fondet. I stedet for å gjøre dette mulig, må investeringene straks trekkes tilbake og de syv selskapene
utestenges.

Verden står i dag overfor to eksistensielle trusler; klimakrisa som truer vår eksistens i
løpet av de neste tiårene og atomvåpen som kan utslette vår sivilisasjon slik vi nå kjenner den, i løpet av en ettermiddag. Krig, opprustning og atomvåpen er enormt farlige og negative for naturen, miljøet og klimaet. Alle militære investeringer og aktiviteter må regnes med i våre nasjonale klimaregnskaper og målsettinger.

Trondheim Nei til atomvåpen oppfordrer den norske regjeringen til å:

• Slutte seg til FNs atomvåpenforbud

• Avstå fra å delta i enhver form for øvelser på og forberedelser til å bruke atomvåpen
• Arbeide mer aktivt for å endre NATOs offensive atomvåpendoktrine.
• Si opp de tosidige baseavtalene som gir USAs militære suverenitet på norsk jord og som gjør oss mindre trygge.
• Ta med militære aktiviteter og utslipp i våre nasjonale klimaregnskaper og målsettinger.
• Instruere Oljefondet om å trekke seg ut av selskaper som produserer atomvåpen

Så lenge atomvåpen finnes, vil de dessverre bli brukt før eller siden. De kan utslette oss på en ettermiddag. Atomvåpen gjør oss utrygge og er slett ikke veien til fred. Den eneste måten å forhindre at atomvåpen blir brukt igjen, er gjennom avtaler om gjensidig avrustning. Opinionen må presse på for dette. Atomvåpen er laget av mennesker og kan enkelt skrus fra hverandre av mennesker. Det er bare viljen som ennå mangler.

#neitilatomvåpen #fredsrørsla #norskpolitikk #fred #nedrusting

#atomvapen

reshared this

in reply to Ivar Espås Vangen

friendica - Link to source

Ivar Espås Vangen

Ivar Espås Vangen merket Ivar Espås Vangen sitt status med #atomvåpen

Ivar Espås Vangen

2025-04-10 11:37:56

friendica - Link to source

Uttalelse fra årsmøtet i Trondheim Nei til atomvåpen 25. mars 2025


Vi lever i urolige tider der faren for at atomvåpen kan bli brukt er minst like stor som under den kalde krigen. Landene som allerede har atomvåpen, bruker enorme summer på å såkalt modernisere sine våpen, og de fleste land i Europa, inklusive Norge, ruster kraftig opp. Fra NATO og resten av det militær-industrielle komplekset får vi høre det gamle forslitte mantraet om at «våpen er veien til fred».

I 2024, og ennå i 2025 har to såkalte atomvåpenstater, Russland og Israel, vært i krig, og i hvert fall en tredje, USA, i en «proxy-krig» på ukrainsk side i krigen med Russland. Storbritannia og Frankrike også i økende grad engasjert i krigen på ukrainsk side. Kina ruster opp og har for første gang atomstridshoder permanent plassert på ballistiske raketter. Nord-Korea tester stadig nye raketter, og India og Pakistan, som har nok atomvåpen til å utslette hverandre, er i permanent væpnet konflikt på
grensa i Kashmir. Atomvåpen kan bli brukt av flere enten med vilje eller ved uhell. Historien er full av eksempler på at det har vært like ved.

I dag kan det virke som om både enkelte politikere og media har en felles agenda med å alminneliggjøre atomvåpen. Det snakkes om mer deling av atomvåpen, om nye atomvåpenstater og om muligheter for begrenset bruk som om det ikke skulle være så farlig. Vi slår fast at enhver bruk av atomvåpen alltid ville bety et brudd på folkeretten og ville føre til uakseptable lidelser for sivilbefolkninger og ødeleggelser av natur og miljø.

Hva gjør Norge? Det var positivt at vi tidligere deltok som observatør på de to første
statspartsmøtene for FNs atomvåpenforbud (TPNW), og desto mer negativt at regjeringen i år valgte å fullstendig ignorere det tredje møtet i New York i begynnelsen av mars. Regjeringen er fortsatt livredde for å slutte seg til forbudsavtalen, av hensyn til våre forpliktelser i NATO som Støre og Barth Eide til stadighet og feilaktig gjentar. Det er også et poeng at Norge, som har æren av å dele ut Nobels fredspris, selvfølgelig må slutte seg til FNs atomvåpenforbud.

Norge spiller imidlertid en stort sett positiv rolle på Ikkespredningsavtalens tilsynskonferanser, bl.a. med å peke på atomvåpenstatenes forpliktelse til avrustning, men dessverre blir vi slett ikke hørt. Et annet område der Norge kan spille en rolle for den endelige avskaffelsen av atomvåpen, er med vår betydelige kompetanse når det gjelder å verifisere at avrustningen faktisk skjer. Vi håper det snart
blir bruk for den kompetansen.

Samtidig som Norge altså spiller en positiv rolle på noen områder, slutter skiftende regjeringer fullt og helt opp under NATOs atomvåpendoktrine som sier at atomvåpnene er viktige og skal beholdes, og som også innebærer at NATO kan være de første til å bruke atomvåpen mot et annet land, også land som selv ikke har atomvåpen. En slik trussel er klart i strid med folkeretten.

I juni 2024 deltok et US-airforce kommandofly som tok av fra Rygge flystasjon, på en øvelse med å overbringe utskytningskoder til en strategisk atomubåt rett utenfor norsk territorialfarvann. En slik u-båt har så mange atomvåpen om bord at det tilsvarer flere ganger alt sprengstoff som ble brukt i hele andre verdenskrig. Høytstående representanter for norske militære og myndigheter lot seg villig avbilde med et norsk flagg på dekket til atomubåten i overflatestilling.

Senere samme år deltok det norske forsvaret for første gang i Natos store årlige øvelse
i bruk av atomvåpen ved hjelp av luftstridskrefter, den såkalte Steadfast Noon øvelsen. Et stort antall fly, også norske, var på vingene i flere døgn for å øve på bruk av atomvåpen. Hendelsen med atomubåten og Steadfast Noon øvelsen betyr et nytt og farlig skritt for Norge i retning av å bli en aktiv del av USA og NATO sine atomvåpenstrategier. En foruroligende utvikling som regjeringen står bak.

Norge inngikk i 2022 en tosidig avtale med USA om å tillate fire US-amerikanske militærbaser på norsk jord der det skal være USAs lover som gjelder. To år senere vedtok stortinget å åpne for ytterligere åtte slike baser som da vil finnes i på tolv steder i Norge, herunder Ørland, Værnes og Namsen fjellanlegg. At USA har militærbaser på norsk jord, svekker klart vår mulighet til å kontrollere at det ikke stasjoneres atomvåpen der, det øker faren for at Norge kan bli dradd inn i en stormaktskonflikt, og det kan også i verste fall gjøre Trøndelag til mål for angrep med atomvåpen. Hva nå når USA åpenbart ikke lenger er til å stole på? Det kan virke som om Støre og co bokstavelig talt har sluppet en reven inn i hønsegården.

Enkelte norske politikere tar nå til ordet for at Statens pensjonsfond utland (Oljefondet), stikk i strid med tidligere retningslinjer, skal få investere åpent i selskaper som produserer atomvåpen. En nylig utgitt rapport fra ICAN viser dessverre at Oljefondet allerede har investert 43,5 milliarder kroner i syv atomvåpenselskaper, også i India. Dette er klart i strid med de etiske retningslinjene for fondet. I stedet for å gjøre dette mulig, må investeringene straks trekkes tilbake og de syv selskapene
utestenges.

Verden står i dag overfor to eksistensielle trusler; klimakrisa som truer vår eksistens i
løpet av de neste tiårene og atomvåpen som kan utslette vår sivilisasjon slik vi nå kjenner den, i løpet av en ettermiddag. Krig, opprustning og atomvåpen er enormt farlige og negative for naturen, miljøet og klimaet. Alle militære investeringer og aktiviteter må regnes med i våre nasjonale klimaregnskaper og målsettinger.

Trondheim Nei til atomvåpen oppfordrer den norske regjeringen til å:

• Slutte seg til FNs atomvåpenforbud

• Avstå fra å delta i enhver form for øvelser på og forberedelser til å bruke atomvåpen
• Arbeide mer aktivt for å endre NATOs offensive atomvåpendoktrine.
• Si opp de tosidige baseavtalene som gir USAs militære suverenitet på norsk jord og som gjør oss mindre trygge.
• Ta med militære aktiviteter og utslipp i våre nasjonale klimaregnskaper og målsettinger.
• Instruere Oljefondet om å trekke seg ut av selskaper som produserer atomvåpen

Så lenge atomvåpen finnes, vil de dessverre bli brukt før eller siden. De kan utslette oss på en ettermiddag. Atomvåpen gjør oss utrygge og er slett ikke veien til fred. Den eneste måten å forhindre at atomvåpen blir brukt igjen, er gjennom avtaler om gjensidig avrustning. Opinionen må presse på for dette. Atomvåpen er laget av mennesker og kan enkelt skrus fra hverandre av mennesker. Det er bare viljen som ennå mangler.

#neitilatomvåpen #fredsrørsla #norskpolitikk #fred #nedrusting


#atomvapen
Ivar Espås Vangen reshared this.

mastodon - Link to source

#Dommedagsklokka er stilt til 89 sekundar før midnatt. Det er det mest alvorlege heilt sidan første gong ho vart stilt i 1947.

Klokka er meint å gi menneskeslekta eit signal om kor nær vi er sjølvutsletting. Opphavleg handla det om faren for atomkrig. No handler det også om økologisk kollaps.

Meld dokker inn i #Neitilatomvåpen, folkens!

#norsktut #atomvåpen

icannorway.no/dommedagsklokken…

Dommedagsklokken: 89 sekunder på midnatt

Dommedagsklokken er et tydelig varsel til våre ledere: Vi trenger endring og det haster! Norge kan være med å styrke normen mot atomvåpen ved å slutte opp om prinsippet at disse våpnene er uakseptable.
ICAN Norge
#Norsktut #dommedagsklokka #neitilatomvapen #atomvapen
Denne oppføringen ble endret (1 year ago)

Ivar Espås Vangen reshared this.

friendica (DFRN) - Link to source

EU eller raudgrønt samarbeid?

Den langsiktige trenden på norsk venstreside har lenge vore prega av fragmentering. I 2005 gjekk AP, SV og SP saman inn i eit historisk raudgrønt samarbeid. Sjølv om partia var ueinige om mykje, greidde dei likevel å få på plass eit regjeringssamarbeid som stod seg i åtte år.

Sidan har det skjedd mykje. For det første vart SV nesten utradert, før det etter kvart har bygd seg opp att. Dessutan har Raudt komme inn på Stortinget, og har dermed styrka den sosialistiske (og EU-kritiske) opposisjonen frå venstre. Ap sjølv har gått frå å vera det suverent største partiet i Noreg, til i beste fall vera det største partiet på venstresida.

I tillegg har motsetnadane vorte vanskelegare å handtere. I 2021 vart SV skvist ut av forhandlingane på Hurdal, av eit Senterparti som ikkje kunne styre med SV sin miljøpolitikk. Ikkje så rart, med tanke på at Senterpartiet i tida før valet hadde gjort det til ein merkesak å leike kulturkrig om miljøspørsmål med MDG. Frå første stund vart altså Støre-regjeringa ein svekka sentrum/venstre-regjering med grå profil.

Med SV rydda av vegen, vart det enklare for AP å utmanøvrere SP i straumpolitikken. Dei siste åra hadde SP trass alt byrja på ein snuoperasjon, bort frå trua på Noreg som "Europas grønne batteri", og over til å støtte demokratisk nasjonal kontroll over energi. Ap derimot, har halde fram med støtte både til ACER og marknadsstyrt pris på straum. Utan SV i regjering, har det vore ei umogleg oppgåve for Sp å vinne drakampen mot det EU-vennlege leiarskapet i Ap.

Konsekvensen kom altså i går. Ap har insistert på å trumfe gjennom viktige sider av EUs fjerde energimarknadspakke, sjølv om Sp nærmast trygla om å få det utsatt til etter neste val. Ap har vore heilt medvite på at det her er ei knallraud linje å krysse for Sp. Kort fortalt: Ap valte lojalitet til EU, framfor å berge siste rest av raudgrønt einskap.

Kva er problemet med EUs fjerde energimarknadspakke?

1) For det første vil pakken tyde at det blir ulovleg for Noreg å gripe direkte inn i prisane. I fjerde elmarknadsdirektiv, artikkel 5 kjem det klart fram. Det vil altså vera forbode for Noreg å innføre ein nasjonal makspris, slik fleire stortingsparti, og store delar av folket ønskar.

2) Energimarknadspakken grip inn i korleis dei såkalla "flaskehalsinntektene" blir brukt. Meir skal gå til bygging av nye kablar - mindre til å redusere nettleiga.

3) Vi vil bli tvunge til å innføre kortare tidsfristar ved behandling av konsesjonar for bygging av vindkraft på land. Målet er å hindre for eksempel at folkeleg organisering og protestar skal øydelegge for investorar og utbyggarar. Også den kommunale vetoretten heng i ein tynn tråd om ikkje noko endrast i utkasta som ligg på bordet. Folkestyret skal altså bli innskrenka mest mogleg.

4) Det skal bli vanskelegare å regulere krafteksporten. Målet om 70 % kapasitet på utanlandstilkoplinga blir juridisk bindande. Folkestyret skal altså ikkje leggje seg opp i eksporten.

Min påstand er at energimarknadspakka BÅDE er dårleg miljøpolitikk, OG eit openbert åtak mot grunnleggjande demokratiske prinsipp.

reshared this

friendica (DFRN) - Link to source

Trump og Grønland

Amerikanske presidentar er gjerne einige om dei store linjene i utanrikspolitikken. Likevel kan blikket og prioriteringane vera noko annleis. Når det gjeld Trump kan ein sjå ei meir snever definering av kva som er dei amerikanske kjerneinteressane.

Utspelet om å kjøpe eller nytte makt for å "ta" Grønland har skapt store overskrifter i Noreg og andre land. Det her ein ganske klar demonstrasjon av meir sjåvinistisk aleinegang, ikkje minst mot såkalla "allierte". Her er det verdt å merke seg kva Henry Kissinger, tidlegare amerikansk utanriksminister, slo fast: USA har ikkje venner - berre interessar.

I Noreg har mesteparten av kommentariatet latt seg forferde av fråsegnene. Eit unntak er Ola Borten Moe, som i Klassekampen slo fast at det er Danmark si eigen skuld at Grønland no kjem i spel. Han samanliknar Grønland med Bergen og Trondheim, og skriv at det ville ha vore ein dårleg idé å gi sjølvstyre til dei to byane. Underforstått: det var ein dårleg idé å "gi" sjølvstyre til Grønland.

Det Borten Moe ikkje forstår, er at folket på Grønland primært er inuittar, med eit språk og kultur som ligg fjernt frå dansk. Det var først på 1950-talet at Grønland ikkje lenger skulle ha status som formell "koloni" under København, sjølv om det framleis var klart at Danmark skulle vera sjefen. Mykje av dei verste overgrepa, mellom anna tvangs-innsetting av spiral på grønlandske kvinner skjedde for eksempel etter at kolonistatusen vart oppheva. Det same gjeld bortføringa av grønlandske ungar.

Med eit sånt bakteppe er det kanskje ikkje så rart at stemninga på Grønland i ei årrekke har vore positiv til sjølvstyre. I val etter val er det nettopp sjølvstyrepartia som har gjort det sterkast. Meir og meir av den danske overstyringa har vorte avvikla, og no er det snart berre tryggleikspolitikken som står att.

Eg meiner det er djupt problematisk å slå fast at "Grønland er dansk", slik EU-kommisjonen har gjort. Korfor skal det vera det? Det her blir som dei som i 1945 insisterte på at India "er britisk", og at "Indonesia er nederlandsk", og liknande. Det grunnleggjande folkerettslege og demokratiske utgangspunktet må vera at det er folket sjølv som skal avgjere kva dei vil med landet sitt. Og "folket" her er altså ikkje regjeringa i København, men innbyggjarane på Grønland.

Kva med USA? Det mange har gløymt, er at Grønland de facto har fungert som US-amerikansk protektorat heilt sidan 1941. Da signerte Danmark sin ambassadør i USA ein avtale med den amerikanske utanriksministeren Cordell Hull, som gav USA rett til å etablere seg militært på øya. Danmark har aldri hatt kontroll over USA si militære verksemd på Grønland. Aldri.

Likevel har USA vore greit nøgde med Danmark sin kontroll over Grønland. Som Nato-medlem har amerikanarane vore trygge på at russarane (og andre) ikkje vil kunne etablere seg der. Det her har endra seg no dei siste åra. Kinesarane har hatt fleire framstøt kor dei har prøvd å etablere seg økonomisk på øya, men har stort sett blitt bloikkert av Danmark. Når det her skjer på same tid som at riksfellesskapet med Danmark knakar i samanføyningane, og det dessutan er oppdaga viktige sjeldne mineralar på øya, er det ikkje rart at Washington vil komma kinesarane i forkjøpet. Dei vil ikkje risikere eit sjølvstendig Grønland kor Beijing sit med pengesekken.

Ola Borten Moe er på bærtur når han meiner Danmark har gjort "feil" i å gi grønlendarane meir sjølvstyre. EU-kommisjonen tek feil når dei ropar at "Grønland er dansk". Og amerikanarane tek feil når dei ser på Grønland som eit slags bytte i ein skitten jaktkonkurranse.

Det må vera grønlendarane sjølv som bestemmer kva som skal skje med Grønland. Dèt bør vera innstillinga vår.

Greenland Is Not for Sale

Donald Trump says Greenland should be part of the US, while Denmark insists it won’t happen. But Greenlanders have dreams of their own: economic independence and freedom from foreign control.
jacobin.com

reshared this

⇧