Den sokalla "Trump-planen" er eit betre utgangspunkt for fred enn det tilhengarane av vidare krig skal ha det til. Utkastet går til kjernen i kva konflikten har handla om sett frå Russland si side, nemleg utvidingane av Nato sidan 1990-talet. I så måte minner situasjonen veldig om den Finland stod i etter den andre verdskrigen, da det sovjetiske vilkåret for finsk sjølvstende var militær nøytralitet. Finland vurderte at vilkåra var betre enn å bli knust i ein ny krig, og fekk dermed gå gjennom den kalde krigen med eit heilt anna politisk system enn det dei fleste landa i Sentral- og Aust-Europa gjorde. Det er vanskeleg å forstå at alternativet var betre.

Nato-spørsmålet

Opphenget i Nato er ikkje noko nytt. Heilt frå underskrivinga av Atlanterhavspakta i 1949 har alliansen vore oppfatta, med rette, som retta mot Moskva. Også på 1990-talet, altså etter at Sovjetunionen var demontert, var president Boris Jeltsin tydeleg på at Russland ville motsette seg utvidingar av Nato inn i tidlegare sovjetrepublikkar, men at ein kunne akseptere at tidlegare Warszawa-paktland vart med.

I 2008 sendte USA sin Russland-ambassadør, Willian Burns, eit telegram til Washington kor han skreiv følgjande:

Utanriksminister Lavrov understreka at Russland måtte sjå den vidare austlege utvidinga av NATO, særleg til Ukraina og Georgia, som ein potensiell militær trussel. Sjølv om Russland kunne tru på utsegner frå Vesten om at NATO ikkje var retta mot Russland, måtte ein, når ein såg på dei siste militære aktivitetane i NATO-land (etablering av amerikanske framskotne basar, osb.), vurdere dei ikkje ut frå erklærte intensjonar, men ut frå potensialet.(...) Mens den russiske motstanden mot den første runden av NATO-utviding på midten av 1990-talet var sterk, kjenner Russland no at dei kan svare meir kraftfullt på det dei oppfattarr som handlingar som er imot landet sine nasjonale interessar

Seinare utdjupa han det i ein e-post:

Ukraina sitt medlemskap i NATO er den klåraste av alle raude linjer for den russiske eliten (ikkje berre Putin). I mine meir enn to og eit halvt år med samtalar med sentrale russiske aktørar – frå knokedragarane i dei mørke krokane av Kreml, til Putins skarpaste liberale kritikarar – har eg enno ikkje møtt nokon som ser på Ukraina i NATO som noko anna enn ein direkte utfordring mot russiske interesser. (...) Det vil skape fruktbar grunn for russisk innblanding på Krim og i Aust-Ukraina

Den amerikanske strategen George Kennan, sjølve hovudarkitekten bak oppdemmingspolitikken mot Sovjetunionen etter 1945, kommenterte det same allereie i 1997:

[Å utvide Nato] ville vere den mest skjebnesvangre feilen i amerikansk politikk i heile perioden etter den kalde krigen. Ei slik avgjerd kan ventast å nøre opp under dei nasjonalistiske, anti-vestlege og militaristiske tendensane i russisk opinion; å ha ein negativ verknad på utviklinga av russisk demokrati; å gjenreise atmosfæren frå den kalde krigen i aust-vest-relasjonane; og å drive russisk utanrikspolitikk i retningar som heilt klart ikkje er til vår gunst.

Russland har masa om det her i alle år sidan, og spesielt etter at Nato i 2008 vedtok at "Ukraina skal bli medlem av organisasjonen". Det er derfor heilt openbert at ein fredsavtale må ha som utgangspunkt at Nato ikkje skal ekspandere til Ukraina. Alt anna vil vera fri fantasi.

Kva vil Ukraina få i avtalen?

Punkt 5 i Trump-planen er:

"Ukraina vil motta pålitelege sikkerhetsgarantiar."

I punkt 10 ("Den amerikanske garantien") blir det her presisert:

"Hvis Russland invaderer Ukraina, vil en avgjerande koordinert militær respons iverksettast, alle globale sanksjoner gjeninnførast, og alle fordelar i avtalen trekkast att"

Altså ein langt meir tydeleg garanti enn den som ligg i artikkel 5 i Atlanterhavspakta til Nato. Eit spørsmål her er kva som ligg i "koordinert". Kven andre enn USA er det tale om?

I punkt 6 blir det slått fast at dei væpna styrkane til Ukraina skal vera avgrensa til 600 000 personell. Det er langt større enn det eg har tenkt at Russland ville ha gått med på, og både større enn storleiken i 2020, eller hos dei fleste andre land. Ein sånn styrke vil kunne fungere avskrekkande, spesielt når han er kombinert med tryggleiksgarantiar frå andre statar.

Punkt 11 seier dessutan:

"Ukraina skal kunne bli medlem av EU og vil få kortsiktig, preferensiell tilgang til den europeiske marknaden mens saken vurderast."

Det her har vore ønsket til Vest-Ukraina i alle år. I praksis tyder det at størsteparten av Ukraina er politisk og økonomisk tapt for Russland.

I praksis ligg det dessutan an til at oppbygginga av Ukraina skal vera finansiert av EU og dei frosne russiske aktiva i utlandet. 100 milliardar dollar frå kvar.

Atomvåpen er også på agendaen. Ved sidan av at Ukraina må forplikte seg i å halde fram som atomvåpenfri stat, seier punkt 17 at "USA og Russland skal bli einige om å forlenge gyldigheita av traktatar om ikke-spredning og kontroll av atomvåpen, inkludert START I."

Det ER store manglar ved utkastet. Kanskje hadde det vore mogleg å nøye seg med ein de facto anerkjenning av russisk okkupasjon, og ikkje ein de jure avståing av områda, kanskje utanom Krim? Avtalen manglar dessutan eit punkt om ein fredsbevarande FN-styrke for å overvake grensa.

Eg tenker dessutan at punkt 20 i utgangspunktet er bra ("Begge land skal avskaffe diskriminerende tiltak og garantere rettighetene til ukrainske og russiske medier og utdanning. "), sjølv om det er uklart på meg kva sanksjonane vil vera om/når Russland bryt punktet. I tillegg er punktet om at "All nazistisk ideologi og aktivitet skal avvises og forbys" uklart. Russland sin definisjon av "nazisme" er så vid at ein lett kan tøye han frå Vladivostok til Kyiv. Her bør ein prøve å finne ein "mal" frå eit anna land, f.eks. i EU, som ein kan nytte som utgangspunkt.

Finlandisering anno 2025

Alt i alt tyder Trump-planen på at Ukraina vil ende i ein liknande situasjon som Finland etter 1945. Territorielle avståingar kombinert med nøytralitet er hovudkjerna. Skilnaden er først og fremst at EU-medlemskapet i praksis vil tyde på ein klarare politisk og økonomisk vending vestover enn det Finland fekk fram til 1990-talet. Slik eg ser det framstår avtalen som dårlegare enn det ukastet ein hadde i april 2022. Det kjem først og fremst av at Russland har gjort store framsteg på slagmarka, og at støtten til Ukraina i andre land synk dag for dag. Det har vore klart heile vegen at ingen er villige til å starte ein tredje verdskrig for å redde Ukraina.

At Trump-planen er dårlegare enn 2022-utkastet, tyder ikkje at ein dermed kan få noko betre med å halde krigen gåande. Tvert imot ligg det an til at ting vil bli verre og verre jo lenger ein ventar. Også her er parallellen til Finland i 1945 klar. Internasjonal politikk er tragisk. "Dei sterke gjer det dei vil, og dei svake lider det dei må", som Tukydid skreiv allereie for 2500 år sidan.

#Ukraina #Trumpplanen #fred #Finlandisering #norsktut #internasjonalpolitikk

The Dangerous, Unhinged Reaction to Trump’s Ukraine Peace Plan - The American Conservative

Russia hawks could spoil diplomacy and doom Ukrainians.

^{Andrew Day (The American Conservative)}

Denne teksten er ei reinskriving av notatane mine frå ei innleiing historikaren Harald Berntsen heldt på eit møte i regi av LO i Trondheim 15. november 2025.

Bakgrunnen for tematikken ligg i England, kor den moderne industrikapitalismen for alvor byrja å ta form på 1700-talet. Det spesielle med kapitalismen som produksjonsform, er at han skil radikalt mellom arbeidskraft og produksjonsmidlar. Dei som produserer, er ikkje lenger knytt til produksjonsmidlane dei jobbar med, slik til dømes bøndene i mellomalderen. Under kapitalismen må arbeidsfolk selje det einaste dei har att - nemleg si eiga arbeidskraft..

Kven sel dei arbeidskrafta si til? Jo, til den nye kapitalistklassen. Kapitalistane er dei som eig produksjonsmidlar, nærmare bestemt fabrikkar, maskinar og råvarar. Med disse vil dei produserer varer for sal på ein marknad, med mål om å oppnå profitt - altså å sitja att med meir pengar enn dei hadde opphavleg.

For å gjera det, treng dei arbeidskraft. Og det her den moderne arbeidarklassen kjem inn i biletet. Gjennom å selje arbeidskrafta si for eit visst tidsrom, vil arbeidarane, gjennom arbeidsprosessen, nytte råvarane og maskinane til å produsere varar med høgare verdi enn både råvarane og slitasjen på maskinane og fabrikkane (den konstante kapitalen), og på arbeidskrafta deira (den variable kapitalen).

Det er oppdaginga av tilhøva her - utbyttinga - som er det store i Marx sitt hovudverk, Kapitalen. I motsetning til føydalismen, kor det er veldig enkelt å sjå at adelsmannen tek meirverdien av bøndene sin produksjon, trengst det vitskapleg analyse for å sjå det same under kapitalismen. Marx avslørte grunnleggjande korleis utbyttinga ikkje tok slutt med innføringa av kapitalismen, men berre tok nye former.

Arbeidskrafta er nemleg ein spesiell vare under kapitalismen. På ein side er verdien bestemt av akkurat same mekanismar som for andre varar: hoer verdt akkurat det det kostar å reprodusere ho. Samstundes er arbeidskraft også den einaste varen som kan tilføre ny verdi til andre varar. Denne innsikta er viktig.

I "kapitalismens naturtilstand" er det eit kappløp mot botnen arbeidarane imellom. Kvar enkelt arbeidar måtte "prise" seg i høve til dei andre. Dei mest attraktive arbeidarane for kapitalen var dei som gjorde same arbeid for dårlegast lønn. Tendensen var at det gjerne var meir arbeidskraft tilgjengeleg enn det var jobbar, ergo var prisen på arbeidskraft gjennomgåande låg. Den einskilde arbeidar hadde lite makt samanlikna med den einskilde kapitalist.

Allereie på 1700-talet ser ein at arbeidarane prøvde å løyse problemet her gjennom organisering. Gjernnom å etablere fagforeiningar, var det mogleg å kontrollere kor mykje arbeidskraft som var tilgjengeleg på marknaden. Om fleire arbeidarar gjekk saman om å nekte å selje arbeidskrafta si, var det mogleg å tvinge opp både lønn og tilhøva på jobben. Streiken var alltid det viktigaste våpenet, men også det å organisere arbeidsmigrasjon til område kor det var mangel på arbeidskraft. På den måten "avlasta" ein dei arbeidarane som måtte vera att der kor det framleis var overflod av arbeidskraft.

Av openberre årsaker vart fagforeiningar derfor forbode i England. Dei vart først lovlege i 1834. I Frankrike måtte dei vente heilt til 1864. I utgangspunktet var kapitalistane sine statar tent med full disiplinering av arbeidarklassen.

I Noreg kjem den første arbeidarrørsla i 1850. Under leiinga til Marcus Thrane, vaks arbeidarforeiningane, organisasjonar hovudsakleg av husmenn og handverkarar, til 30 000 medlemmar på knapt eit år frå 1850 til 1851. Det her var den desidert største arbeidarrørsla i Europa i samtida. Det er dessutan verdt å merke seg at det her ikkje var fagforeiningar, men politiske organisasjonar med politiske krav, mellom anna om betre tilhøve for husmenn, lågare importtoll på korn, og allmenn røysterett for menn. Også i Noreg slo staten ned på arbeidarrørsla, etter at eit landsmøte i 1851 vedtok å kjempe for "revolusjon", sjølv om delegatane antakeleg meinte "demonstrasjon". Thrane og fleire av leiarane vart fengsla, og etter at dei slapp ut var det lite vilje til å byggje ei ny rørsle. Tidane hadde vorte betre, og Thrane sjølv emigrerte til USA.

Frå midten på 1850-talet var kapitalismen i ei oppgangstid. På 1870-talet var det fleire handverksgrupper som etablerte fagforeiningar i Noreg, spesielt i sentrale område på Austlandet. Frå 1875 oppstod det nedgangstider, og dei fleste foreiningane gjekk i oppløysning. Vi har eitt unntak: Oslo typografiske fagforeining, som framleis eksisterer som landets eldste fagorganisasjon.

På 1880-talet tok det seg opp att, og nye fagforeiningar vart stifta rundt om i landet. I 1887 i Arendal gjekk mange av dei saman om å skipe Det norske arbeiderparti. Ein meinte at arbeidarane også måtte ha ei politisk arm, dersom ein skulle vinne fram med krava sine. I 1899 vart dessutan Arbeidernes faglige landsorganisasjon (AFL) stifta. Organisasjonen bytta namn til "LO" på 1950-talet, da det vart for grusamt for funksjonærane å vera i ein organisasjon med "arbeider" i namnet.

Medlemstala i AFL gjekk gradvis oppover.

1900: 5000 medlemmar

1905: 10 000 medlemmar

1907: 40 000 medlemmar

1920: 160 000 medlemmar

Den enorme veksta kom av at industrialiseringa for alvor skøyt fart i landet, ikkje minst i moderniseringa av treforedlingsnæringa, kjemisk, og metallurgisk industri. Den norske vasskrafta var heilt avgjerande i denne prosessen.

Det er dessutan verdt å merke seg at oppsvingen for Arbeidarpartiet først kom etter 1905. Lenge var det nemleg Venstre som hadde "monopol" på røystane til arbeidsfolk i landet. Kampen for å oppheve unionen framstod som ein samlande nasjonal kamp. Da målet vart oppnådd, kom andre kampar meir i front - ikkje minst klassespørsmål. Etter 1905 meldte fagforeining etter fagforeining seg ut av Venstre og inn i Det norske arbeiderparti.

1907 er eit anna merkeår. Det var året da verkstedoverenskomsten i verfstindustrien kom. Det her var ein avtale mellom AFL og arbeidsgjevarforeininga, NAF. Ein vart einige om landsomfattande lønns- og arbeidsvilkår for alle som jobba i verfstindustrien i heile landet. Kapitalen måtte akseptere kollektive forhandlingar med arbeidarane sine organisasjonar, mens arbeidarane måtte akseptere kapitalen sin styringsrett, og dessutan at avtalane skulle gjelde i fire år - utan forhandlingar undervegs. Avtalen her er interessant, da han er eit tydeleg uttrykk for at kapitalen ikkje lenger trur det er mogleg å knuse fagrørsla i fødselen, men heller prøver å forhandle.

Å ikkje kunne forhandle i periodar på fire år var eit tungt krav å svelgje for delar av fagrørsla. Det her tydde i praksis at ein fort ville oppleve lønnsnedgang i periodar med høg prisvekst i oppgangstid. I 1911, på eit møte i Trondheim, vart derfor "Fagopposisjonen av 1911" stifta etter initiativ frå trøndaren, Martin Tranmæl. Han hadde nemleg vore i USA i fleire år, og lært om arbeidskamp og syndikalisme av fagrørsla der. Tranmæl hadde meir tru på sterke fagforeiningar på kvar einskild bedrift, uavhengig av fag, som skulle drive klassekamp kvar einaste dag - og til slutt vera så sterke at dei kunne styre heile sjappa sjølv. Vegen til sosialismen gjekk gjennom generalstreiken, slik Tranmæl såg det.

I 1918 vann Tranmæl og fagopposisjonen til slutt fleirtal på landsmøtet i Arbeidarpartiet, mykje nok som resultat av engasjementet som fulgte Oktoberrevolusjonen i Russland året før. Ein skal ikkje undervurdere kor mykje inspirasjon den skapte hos arbeidsfolk rundt om i verda. No var også Arbeidarpartiet for "rådssosialisme" etter modell frå Sovjetunionen. I 1919 meldte partiet seg inn i Komintern - den internasjonale organisasjonen av kommunistiske parti - etablert i Moskva.

Det her var ikkje ukontroversielt. I 1921 meldte eit monaleg mindretal seg ut av partiet og skipa Norges socialdemokratiske arbeiderparti, med det gamle programmet før 1918 som grunnlag. På Arbeiderpartiet sitt landsmøte i 1923 vedtok ein å gå ut av Komintern i protest mot det ein oppfatta som overstyring frå Moskva. Mindretalet forlot møtet og etablerte Norges kommunistiske parti (NKP). Gjennom deler av 1920-talet var altså arbeidarrørsla splitta i tre ulike parti. Det einaste som sameinte dei var AFL.

Perioden her er ein svak periode for arbeidarrørsla. Etter avslutninga av den første verdskrigen i 1918 gjekk kapitalismen inn i ein ny nedgangsperiode. Arbeidsløysa var permanent høg gjennom heile mellomkrigstida. Allereie i 1923 prøvde AFL desperat å få arbeidsgjevarforeininga med på eit krafttak for støtte næringslivet i landet. To gonger vart det blankt avvist. Kapitalen kunne fint leve med nedgang, slik at arbeidarane ikkje skulle vera så kravstore.

Det gjennomgåande i perioden var at arbeidsgivarane i bransje krevja nedslag i lønna til arbeidarane sine. Ofte vart det konflikt, men staten greip typisk inn på arbeidsgivarsida med tvungen lønnsnemnd. Det prøvde ein også i 1928 da arbeidsgivarane krevja 11 % lønnsnedgang for arbeidarane. Bygningsarbeidarforeininga gjekk til streik, til trass for at arbeidsretten hadde kjent streiken ulovleg. Det endte med full siger og 0 % lønnsnedslag. Ingen regjering fram til Nygaardsvold-regjeringa frå 1935 skulle prøve seg med tvungen lønnsnemnd etter dette.

Der bygningsarbeidarstreiken i 1928 viser kva som er mogleg om ein går "tvers gjennom lov til seier" (ei strofe frå eit dikt som vart skrive til streiken), viser streiken til Hydro-arbeidarane på Herøya i 1948 korleis ein ikkje bør gå fram. Her streika arbeidarane for betre skiftarbeidstid. Dei meinte at kampen var rettferdig, og at til og med kapitalen ville tene på forslaga deira. AFL støtta ikkje streiken, men arbeidarane stod på sitt og "tok" skriftarbeidstidsordninga slik arbeidarane i landet "tok" 8-timersdagen i 1918. Dei vart dermed stevna inn for arbeidsretten, kor dei var sikre på å vinne fram. Det gjorde dei ikkje, og dei var ikkje budd i det heile på ein situasjon som den dei hadde hamna i. Krava fisla rett og slett bort.

I 1969 streika dei svenske arbeidarane i Kiruna-gruva. Som i Noreg, hadde ikkje dei svenske arbeidarane fått røysta over eit einaste tariffoppgjer sidan 1947. Streiken deira skapte enorm entusiasme i Noreg, og det vart samla inn mykje pengar. Sjølv om krava deira ikkje vart innfridd, er streiken likevel viktig som inspirasjon.

I 1970 streika arbeidarane ved NORGAS i Oslo, inspirert av Kiruna-streiken. Kravet var å betre tariffvilkåra. Også her vart streiken kjent ulovleg, og skjedde derfor i opposisjon til LO-leiinga. Han endte med delvis siger - litt høgare timeslønn. Eit faremoment ein merka seg, var kor avhengig ein vart av andre fagforeiningar i andre bransjar. Det bør ein vakte seg for. Plutseleg blir det andre enn dei streikande sjølve som "bestemmer" om ein skal gi seg eller ikkje.

I Sauda-streiken stod ein meir samla. Ingen av dei streikande brydde seg ein gong med å møte i arbeidsretten. Det endte med at retten ikkje ein gong vart sete, og streiken enda med siger. Alle krava vart innfridd.

Sted: Kultursenteret ISAK

Program:

18:30:
- Velkommen, presentasjon av arrangørene og litt om lokallagets virksomhet ved Bjørn Hilt, leder for Trondheim NTA

18:40:
- FN 80 år i år, hvordan går det med arbeidet for fred og nedrustning? Ved Tor Arne Alseth, regionleder FN-sambandet.

- Trondheim kommune og støtten til FNs atomvåpenforbud. ved Majen Helen Sævik, Trondheim kommune, Leder for Oppvekst og
kulturutvalget, Kristelig folkeparti.

- Spørsmål og diskusjon.

19:30
- Behovet for og status for FNs atomvåpenforbud (TPNW) i dagens urolige verden ved Mette Klouman, Nestleder i Nei til atomvåpen.

- De humanitære sidene ved FNs atomvåpenforbud ved Knut Mork Skagen, Leder for Norske leger mot atomvåpen.

- Spørsmål og diskusjon

- Eventuelle sluttkommentarer fra innlederne

Førre veke var eg i Edinburgh. Byen kan tilrådast på generelt grunnlag. Alt er veldig fint her.

Men: posten her skal handle om maten! Vegetarmaten, vel å merke! Eg har loggført dei to heile dagane vi hadde i sjølve Edinburgh. Kanskje er det litt inspirasjon å hente.

Dag 1:

Frukost på Leo's Beanery

Skikkeleg triveleg kjellarkafé av typen det er så mange av i britiske byar. Her åt eg ein avokadobasert frukost med framifrå kaffe til. Rustikt og triveleg lokale, og skikkeleg hyggelege tilsette. Kort veg til Prince's street også.

Lønsj på The Haggis Box

Ja, vegetarhaggis finst faktisk! Og det er godt! Sjølve staden her er vel ein slags teaterkafé eller noko sånt, men maten er framifrå!

Middag på Sora Diana

Det er ikkje ofte at vegetarmat smakar så mykje som kjøtt. Det her var nesten som eta spare ribs. Og: restauranten er heilvegansk, om det er viktig. Strålande!

Dag 2:

Frukost på Holy Cow

Ein må jo nesten ha ein slags engelsk frukost når ein er på dei britiske øyene. Det her var eit godt vegetarisk alternativ - i alle fall da eg hadde på litt ekstra salt på tofu-røra. Og dei hadde også gode kaker!

Middag på The Auld Hoose

Kjempekoseleg pub som reklamerer å ha Edinburgs "største nachos". Vi tok den nest største varianten, og den var stor nok! Herleg pubmat!

Omsett til norsk: Ap-regjeringa vil fjerne ordninga for sletting av studielån (25 000 kr i året) for halvparten av distriktskommunane som fekk nytte av ordninga da ho vart innført for knapt eitt år sidan. Dei foreslår dessutan å gjera ordninga litt dårlegare for mange av kommunane som framleis skal få nytte av ho.

Det her er Arbeidarpartiet når dei får styre aleine utan eit parti med distriktsprofil. Eg har aldri vore Senterpartimann, men her ser ein faktisk litt av skilnaden på dei to partia. Det var visst heilt utenkeleg for Arbeidarpartiet at folk i distrikts-Norge skulle få glede av ei framifrå ordning i meir enn eitt år. Det her er eit tydeleg signal om prioritering frå Støre-regjeringa i alle fall.

Det er ikkje tapt enno. Arbeidarpartiet har ikkje fleirtal aleine. Det er openbert at dei har lagt inn nok av "feller" i forslaget, slik at partia dei truleg må samarbeide med må bruke opp den politiske kapitalen sin på å drive brannsløkking framfor at dei får gjennom sine eigne politiske prosjekt.

Eg reknar med mange i distrikta som røysta på Arbeidarpartiet er skuffa over forslaget til statsbudsjett. Det er det grunn til å vera. La statsbudsjettsforslaget her vera ei påminning om at Arbeidarpartiet ikkje er noko distriktsparti, og heller aldri kjem til å bli det.

Vil innføre ny ordning for sletting av studielån

Regjeringa vil bruke 437 millionar kroner til ei ny gjeldsletteordning for dei 88 minst sentrale distriktskommunane, og til å doble satsen for gjeldsslette i Finnmark og Nord-Troms.

^{Regjeringa.no}

På fredag gjekk israelske fly og dronar til åtak mot ein rekke mål i Iran, både militære og sivile mål knytta til kjernefysiske installasjonar. Grunngjevinga deira var at Iran skulle ha komme "nær" å kunne utvikle atomvåpen. Iran har sjølvsagt svara med å sende missilar mot Israel. Dødstala stig time for time.

Åtaket til Israel er openbert eit klart brot på FN-pakten. Det er ikkje lov å gå til militære åtak mot land fordi dei kanskje og reint teoretisk kan utgjera ein trugsel i framtida. Med ein sånn logikk vil både Iran, og eigentleg dei fleste land i Midtausten, ha rett til å angripe både Israel og USA kvar einaste dag. Det er nettopp sånne hendingar folkeretten er til for å hindre.

Hadde Israel vore ein normal stat, hadde dei kalt inn til eit møte i Tryggingsrådet i FN. Det har trass alt vore mogleg å inngå i diplomati med Iran tidlegare. Til trass for at USA ikkje fulgte opp sin del av "atomavtalen" frå 2015 før Trump sa han opp i 2018, tyda alt på at Iran fulgte opp sine pliktar nærmast til punkt og prikke. Det hevda til og med USA sine eigne etterretningstenester. Den same etterretninga er dessutan klare på at det ikkje finst prov på at Iran jobbar for å skaffe atomvåpen i dag.

Men har ikkje Israel likevel eit poeng? Vil det vera bra om Iran får atomvåpen? Openbert ikkje. Ikkje-spredningsavtalen (1970) forpliktar faktisk alle statar som har atomvåpen å jobbe "i god tru" med tiltak for å fremme global kjernefysisk nedrusting. I Midtausten har det sidan 1970-talet vore fleire forsøk på å opprette ein atomvåpenfri sone i heile regionen. Forslaget har i første rekke vore støtta av arabiske land som Egypt, men har også fått støtte av Iran. Det er jo slett ikkje rart: ingen av landa i Midtausten har nokon interesse av eit kjernefysisk våpenkappløp.

Korfor har det ikkje blitt noko av, da? Heilt enkelt: fordi det vil tyde at USA må opne for internasjonal inspisering (og nedrusting) av Israel sine atomvåpen. Det er openbert heilt uaktuelt. Midtausten skal berre ha ein atomvåpenstat, slik Washington ser det. The New York Times skreiv faktisk ein leiarartikkel om det for nokre når sidan, kor dei tok til orde for ein slik sone, men at den sjølvsagt måtte vera avgrensa til Persiabukta, og ikkje heile Midtausten. Israel sine atomvåpen måtte trass alt vera "non-negotiable". Det oppsummerer eigentleg også politikken i Det kvite huset, berre at den offisielle linja der er at Israel sine atomvåpen "eigentleg" ikkje finst.

Kva med konvensjonelle våpen? Iran ligg på 34. plass i verda når det kjem til militært forbruk. Israel ligg som nummer 12.

Det er klarare og klarare at målet for Israel er å dra med USA inn i ein krig med Iran. Da vil det siste reelle hinderet for at Israel kan gjera akkurat som det passar seg, vera borte. Irak og Syria er øydelagt for all tenkeleg framtid, og dei fleste oljediktaturane har lagt seg på rygg for lenge sidan. Om Iran knekk saman, vil den lille avskrekkinga palestinarane har hatt å stille opp med mot israelske brotsverk vera borte.

Og det er vel heile poenget. Irans største brotsverk har sidan 1979 vore at dei ikkje let seg diktere og kontrollere. Det er grunnen til at USA og Israel har null problem med islamistiske bandittregime som Saudi-Arabia, men samstundes meine at Iran er ondskapen sjølv.

Tidlegare er det Iran som har greid å de-eskalere når Israel har leika med ilden. Det kan skje no også. Eventuelt kan det vera at Donald Trump legg til grunn at USA har meir å tene på diplomati enn på Israel sine våte draumar. Det har også skjedd før.

Spørsmålet er kor lenge europeiske land skal halde fram med å la Israel halde heile verda som gissel på måten her.

Vi lever i urolige tider der faren for at atomvåpen kan bli brukt er minst like stor som under den kalde krigen. Landene som allerede har atomvåpen, bruker enorme summer på å såkalt modernisere sine våpen, og de fleste land i Europa, inklusive Norge, ruster kraftig opp. Fra NATO og resten av det militær-industrielle komplekset får vi høre det gamle forslitte mantraet om at «våpen er veien til fred».

I 2024, og ennå i 2025 har to såkalte atomvåpenstater, Russland og Israel, vært i krig, og i hvert fall en tredje, USA, i en «proxy-krig» på ukrainsk side i krigen med Russland. Storbritannia og Frankrike også i økende grad engasjert i krigen på ukrainsk side. Kina ruster opp og har for første gang atomstridshoder permanent plassert på ballistiske raketter. Nord-Korea tester stadig nye raketter, og India og Pakistan, som har nok atomvåpen til å utslette hverandre, er i permanent væpnet konflikt på
grensa i Kashmir. Atomvåpen kan bli brukt av flere enten med vilje eller ved uhell. Historien er full av eksempler på at det har vært like ved.

I dag kan det virke som om både enkelte politikere og media har en felles agenda med å alminneliggjøre atomvåpen. Det snakkes om mer deling av atomvåpen, om nye atomvåpenstater og om muligheter for begrenset bruk som om det ikke skulle være så farlig. Vi slår fast at enhver bruk av atomvåpen alltid ville bety et brudd på folkeretten og ville føre til uakseptable lidelser for sivilbefolkninger og ødeleggelser av natur og miljø.

Hva gjør Norge? Det var positivt at vi tidligere deltok som observatør på de to første
statspartsmøtene for FNs atomvåpenforbud (TPNW), og desto mer negativt at regjeringen i år valgte å fullstendig ignorere det tredje møtet i New York i begynnelsen av mars. Regjeringen er fortsatt livredde for å slutte seg til forbudsavtalen, av hensyn til våre forpliktelser i NATO som Støre og Barth Eide til stadighet og feilaktig gjentar. Det er også et poeng at Norge, som har æren av å dele ut Nobels fredspris, selvfølgelig må slutte seg til FNs atomvåpenforbud.

Norge spiller imidlertid en stort sett positiv rolle på Ikkespredningsavtalens tilsynskonferanser, bl.a. med å peke på atomvåpenstatenes forpliktelse til avrustning, men dessverre blir vi slett ikke hørt. Et annet område der Norge kan spille en rolle for den endelige avskaffelsen av atomvåpen, er med vår betydelige kompetanse når det gjelder å verifisere at avrustningen faktisk skjer. Vi håper det snart
blir bruk for den kompetansen.

Samtidig som Norge altså spiller en positiv rolle på noen områder, slutter skiftende regjeringer fullt og helt opp under NATOs atomvåpendoktrine som sier at atomvåpnene er viktige og skal beholdes, og som også innebærer at NATO kan være de første til å bruke atomvåpen mot et annet land, også land som selv ikke har atomvåpen. En slik trussel er klart i strid med folkeretten.

I juni 2024 deltok et US-airforce kommandofly som tok av fra Rygge flystasjon, på en øvelse med å overbringe utskytningskoder til en strategisk atomubåt rett utenfor norsk territorialfarvann. En slik u-båt har så mange atomvåpen om bord at det tilsvarer flere ganger alt sprengstoff som ble brukt i hele andre verdenskrig. Høytstående representanter for norske militære og myndigheter lot seg villig avbilde med et norsk flagg på dekket til atomubåten i overflatestilling.

Senere samme år deltok det norske forsvaret for første gang i Natos store årlige øvelse
i bruk av atomvåpen ved hjelp av luftstridskrefter, den såkalte Steadfast Noon øvelsen. Et stort antall fly, også norske, var på vingene i flere døgn for å øve på bruk av atomvåpen. Hendelsen med atomubåten og Steadfast Noon øvelsen betyr et nytt og farlig skritt for Norge i retning av å bli en aktiv del av USA og NATO sine atomvåpenstrategier. En foruroligende utvikling som regjeringen står bak.

Norge inngikk i 2022 en tosidig avtale med USA om å tillate fire US-amerikanske militærbaser på norsk jord der det skal være USAs lover som gjelder. To år senere vedtok stortinget å åpne for ytterligere åtte slike baser som da vil finnes i på tolv steder i Norge, herunder Ørland, Værnes og Namsen fjellanlegg. At USA har militærbaser på norsk jord, svekker klart vår mulighet til å kontrollere at det ikke stasjoneres atomvåpen der, det øker faren for at Norge kan bli dradd inn i en stormaktskonflikt, og det kan også i verste fall gjøre Trøndelag til mål for angrep med atomvåpen. Hva nå når USA åpenbart ikke lenger er til å stole på? Det kan virke som om Støre og co bokstavelig talt har sluppet en reven inn i hønsegården.

Enkelte norske politikere tar nå til ordet for at Statens pensjonsfond utland (Oljefondet), stikk i strid med tidligere retningslinjer, skal få investere åpent i selskaper som produserer atomvåpen. En nylig utgitt rapport fra ICAN viser dessverre at Oljefondet allerede har investert 43,5 milliarder kroner i syv atomvåpenselskaper, også i India. Dette er klart i strid med de etiske retningslinjene for fondet. I stedet for å gjøre dette mulig, må investeringene straks trekkes tilbake og de syv selskapene
utestenges.

Verden står i dag overfor to eksistensielle trusler; klimakrisa som truer vår eksistens i
løpet av de neste tiårene og atomvåpen som kan utslette vår sivilisasjon slik vi nå kjenner den, i løpet av en ettermiddag. Krig, opprustning og atomvåpen er enormt farlige og negative for naturen, miljøet og klimaet. Alle militære investeringer og aktiviteter må regnes med i våre nasjonale klimaregnskaper og målsettinger.

Trondheim Nei til atomvåpen oppfordrer den norske regjeringen til å:

• Slutte seg til FNs atomvåpenforbud

• Avstå fra å delta i enhver form for øvelser på og forberedelser til å bruke atomvåpen
• Arbeide mer aktivt for å endre NATOs offensive atomvåpendoktrine.
• Si opp de tosidige baseavtalene som gir USAs militære suverenitet på norsk jord og som gjør oss mindre trygge.
• Ta med militære aktiviteter og utslipp i våre nasjonale klimaregnskaper og målsettinger.
• Instruere Oljefondet om å trekke seg ut av selskaper som produserer atomvåpen

Så lenge atomvåpen finnes, vil de dessverre bli brukt før eller siden. De kan utslette oss på en ettermiddag. Atomvåpen gjør oss utrygge og er slett ikke veien til fred. Den eneste måten å forhindre at atomvåpen blir brukt igjen, er gjennom avtaler om gjensidig avrustning. Opinionen må presse på for dette. Atomvåpen er laget av mennesker og kan enkelt skrus fra hverandre av mennesker. Det er bare viljen som ennå mangler.

#neitilatomvåpen #fredsrørsla #norskpolitikk #fred #nedrusting

Den langsiktige trenden på norsk venstreside har lenge vore prega av fragmentering. I 2005 gjekk AP, SV og SP saman inn i eit historisk raudgrønt samarbeid. Sjølv om partia var ueinige om mykje, greidde dei likevel å få på plass eit regjeringssamarbeid som stod seg i åtte år.

Sidan har det skjedd mykje. For det første vart SV nesten utradert, før det etter kvart har bygd seg opp att. Dessutan har Raudt komme inn på Stortinget, og har dermed styrka den sosialistiske (og EU-kritiske) opposisjonen frå venstre. Ap sjølv har gått frå å vera det suverent største partiet i Noreg, til i beste fall vera det største partiet på venstresida.

I tillegg har motsetnadane vorte vanskelegare å handtere. I 2021 vart SV skvist ut av forhandlingane på Hurdal, av eit Senterparti som ikkje kunne styre med SV sin miljøpolitikk. Ikkje så rart, med tanke på at Senterpartiet i tida før valet hadde gjort det til ein merkesak å leike kulturkrig om miljøspørsmål med MDG. Frå første stund vart altså Støre-regjeringa ein svekka sentrum/venstre-regjering med grå profil.

Med SV rydda av vegen, vart det enklare for AP å utmanøvrere SP i straumpolitikken. Dei siste åra hadde SP trass alt byrja på ein snuoperasjon, bort frå trua på Noreg som "Europas grønne batteri", og over til å støtte demokratisk nasjonal kontroll over energi. Ap derimot, har halde fram med støtte både til ACER og marknadsstyrt pris på straum. Utan SV i regjering, har det vore ei umogleg oppgåve for Sp å vinne drakampen mot det EU-vennlege leiarskapet i Ap.

Konsekvensen kom altså i går. Ap har insistert på å trumfe gjennom viktige sider av EUs fjerde energimarknadspakke, sjølv om Sp nærmast trygla om å få det utsatt til etter neste val. Ap har vore heilt medvite på at det her er ei knallraud linje å krysse for Sp. Kort fortalt: Ap valte lojalitet til EU, framfor å berge siste rest av raudgrønt einskap.

Kva er problemet med EUs fjerde energimarknadspakke?

1) For det første vil pakken tyde at det blir ulovleg for Noreg å gripe direkte inn i prisane. I fjerde elmarknadsdirektiv, artikkel 5 kjem det klart fram. Det vil altså vera forbode for Noreg å innføre ein nasjonal makspris, slik fleire stortingsparti, og store delar av folket ønskar.

2) Energimarknadspakken grip inn i korleis dei såkalla "flaskehalsinntektene" blir brukt. Meir skal gå til bygging av nye kablar - mindre til å redusere nettleiga.

3) Vi vil bli tvunge til å innføre kortare tidsfristar ved behandling av konsesjonar for bygging av vindkraft på land. Målet er å hindre for eksempel at folkeleg organisering og protestar skal øydelegge for investorar og utbyggarar. Også den kommunale vetoretten heng i ein tynn tråd om ikkje noko endrast i utkasta som ligg på bordet. Folkestyret skal altså bli innskrenka mest mogleg.

4) Det skal bli vanskelegare å regulere krafteksporten. Målet om 70 % kapasitet på utanlandstilkoplinga blir juridisk bindande. Folkestyret skal altså ikkje leggje seg opp i eksporten.

Min påstand er at energimarknadspakka BÅDE er dårleg miljøpolitikk, OG eit openbert åtak mot grunnleggjande demokratiske prinsipp.