Vi lever i urolige tider der faren for at atomvåpen kan bli brukt er minst like stor som under den kalde krigen. Landene som allerede har atomvåpen, bruker enorme summer på å såkalt modernisere sine våpen, og de fleste land i Europa, inklusive Norge, ruster kraftig opp. Fra NATO og resten av det militær-industrielle komplekset får vi høre det gamle forslitte mantraet om at «våpen er veien til fred».

I 2024, og ennå i 2025 har to såkalte atomvåpenstater, Russland og Israel, vært i krig, og i hvert fall en tredje, USA, i en «proxy-krig» på ukrainsk side i krigen med Russland. Storbritannia og Frankrike også i økende grad engasjert i krigen på ukrainsk side. Kina ruster opp og har for første gang atomstridshoder permanent plassert på ballistiske raketter. Nord-Korea tester stadig nye raketter, og India og Pakistan, som har nok atomvåpen til å utslette hverandre, er i permanent væpnet konflikt på
grensa i Kashmir. Atomvåpen kan bli brukt av flere enten med vilje eller ved uhell. Historien er full av eksempler på at det har vært like ved.

I dag kan det virke som om både enkelte politikere og media har en felles agenda med å alminneliggjøre atomvåpen. Det snakkes om mer deling av atomvåpen, om nye atomvåpenstater og om muligheter for begrenset bruk som om det ikke skulle være så farlig. Vi slår fast at enhver bruk av atomvåpen alltid ville bety et brudd på folkeretten og ville føre til uakseptable lidelser for sivilbefolkninger og ødeleggelser av natur og miljø.

Hva gjør Norge? Det var positivt at vi tidligere deltok som observatør på de to første
statspartsmøtene for FNs atomvåpenforbud (TPNW), og desto mer negativt at regjeringen i år valgte å fullstendig ignorere det tredje møtet i New York i begynnelsen av mars. Regjeringen er fortsatt livredde for å slutte seg til forbudsavtalen, av hensyn til våre forpliktelser i NATO som Støre og Barth Eide til stadighet og feilaktig gjentar. Det er også et poeng at Norge, som har æren av å dele ut Nobels fredspris, selvfølgelig må slutte seg til FNs atomvåpenforbud.

Norge spiller imidlertid en stort sett positiv rolle på Ikkespredningsavtalens tilsynskonferanser, bl.a. med å peke på atomvåpenstatenes forpliktelse til avrustning, men dessverre blir vi slett ikke hørt. Et annet område der Norge kan spille en rolle for den endelige avskaffelsen av atomvåpen, er med vår betydelige kompetanse når det gjelder å verifisere at avrustningen faktisk skjer. Vi håper det snart
blir bruk for den kompetansen.

Samtidig som Norge altså spiller en positiv rolle på noen områder, slutter skiftende regjeringer fullt og helt opp under NATOs atomvåpendoktrine som sier at atomvåpnene er viktige og skal beholdes, og som også innebærer at NATO kan være de første til å bruke atomvåpen mot et annet land, også land som selv ikke har atomvåpen. En slik trussel er klart i strid med folkeretten.

I juni 2024 deltok et US-airforce kommandofly som tok av fra Rygge flystasjon, på en øvelse med å overbringe utskytningskoder til en strategisk atomubåt rett utenfor norsk territorialfarvann. En slik u-båt har så mange atomvåpen om bord at det tilsvarer flere ganger alt sprengstoff som ble brukt i hele andre verdenskrig. Høytstående representanter for norske militære og myndigheter lot seg villig avbilde med et norsk flagg på dekket til atomubåten i overflatestilling.

Senere samme år deltok det norske forsvaret for første gang i Natos store årlige øvelse
i bruk av atomvåpen ved hjelp av luftstridskrefter, den såkalte Steadfast Noon øvelsen. Et stort antall fly, også norske, var på vingene i flere døgn for å øve på bruk av atomvåpen. Hendelsen med atomubåten og Steadfast Noon øvelsen betyr et nytt og farlig skritt for Norge i retning av å bli en aktiv del av USA og NATO sine atomvåpenstrategier. En foruroligende utvikling som regjeringen står bak.

Norge inngikk i 2022 en tosidig avtale med USA om å tillate fire US-amerikanske militærbaser på norsk jord der det skal være USAs lover som gjelder. To år senere vedtok stortinget å åpne for ytterligere åtte slike baser som da vil finnes i på tolv steder i Norge, herunder Ørland, Værnes og Namsen fjellanlegg. At USA har militærbaser på norsk jord, svekker klart vår mulighet til å kontrollere at det ikke stasjoneres atomvåpen der, det øker faren for at Norge kan bli dradd inn i en stormaktskonflikt, og det kan også i verste fall gjøre Trøndelag til mål for angrep med atomvåpen. Hva nå når USA åpenbart ikke lenger er til å stole på? Det kan virke som om Støre og co bokstavelig talt har sluppet en reven inn i hønsegården.

Enkelte norske politikere tar nå til ordet for at Statens pensjonsfond utland (Oljefondet), stikk i strid med tidligere retningslinjer, skal få investere åpent i selskaper som produserer atomvåpen. En nylig utgitt rapport fra ICAN viser dessverre at Oljefondet allerede har investert 43,5 milliarder kroner i syv atomvåpenselskaper, også i India. Dette er klart i strid med de etiske retningslinjene for fondet. I stedet for å gjøre dette mulig, må investeringene straks trekkes tilbake og de syv selskapene
utestenges.

Verden står i dag overfor to eksistensielle trusler; klimakrisa som truer vår eksistens i
løpet av de neste tiårene og atomvåpen som kan utslette vår sivilisasjon slik vi nå kjenner den, i løpet av en ettermiddag. Krig, opprustning og atomvåpen er enormt farlige og negative for naturen, miljøet og klimaet. Alle militære investeringer og aktiviteter må regnes med i våre nasjonale klimaregnskaper og målsettinger.

Trondheim Nei til atomvåpen oppfordrer den norske regjeringen til å:

• Slutte seg til FNs atomvåpenforbud

• Avstå fra å delta i enhver form for øvelser på og forberedelser til å bruke atomvåpen
• Arbeide mer aktivt for å endre NATOs offensive atomvåpendoktrine.
• Si opp de tosidige baseavtalene som gir USAs militære suverenitet på norsk jord og som gjør oss mindre trygge.
• Ta med militære aktiviteter og utslipp i våre nasjonale klimaregnskaper og målsettinger.
• Instruere Oljefondet om å trekke seg ut av selskaper som produserer atomvåpen

Så lenge atomvåpen finnes, vil de dessverre bli brukt før eller siden. De kan utslette oss på en ettermiddag. Atomvåpen gjør oss utrygge og er slett ikke veien til fred. Den eneste måten å forhindre at atomvåpen blir brukt igjen, er gjennom avtaler om gjensidig avrustning. Opinionen må presse på for dette. Atomvåpen er laget av mennesker og kan enkelt skrus fra hverandre av mennesker. Det er bare viljen som ennå mangler.

#neitilatomvåpen #fredsrørsla #norskpolitikk #fred #nedrusting

Den langsiktige trenden på norsk venstreside har lenge vore prega av fragmentering. I 2005 gjekk AP, SV og SP saman inn i eit historisk raudgrønt samarbeid. Sjølv om partia var ueinige om mykje, greidde dei likevel å få på plass eit regjeringssamarbeid som stod seg i åtte år.

Sidan har det skjedd mykje. For det første vart SV nesten utradert, før det etter kvart har bygd seg opp att. Dessutan har Raudt komme inn på Stortinget, og har dermed styrka den sosialistiske (og EU-kritiske) opposisjonen frå venstre. Ap sjølv har gått frå å vera det suverent største partiet i Noreg, til i beste fall vera det største partiet på venstresida.

I tillegg har motsetnadane vorte vanskelegare å handtere. I 2021 vart SV skvist ut av forhandlingane på Hurdal, av eit Senterparti som ikkje kunne styre med SV sin miljøpolitikk. Ikkje så rart, med tanke på at Senterpartiet i tida før valet hadde gjort det til ein merkesak å leike kulturkrig om miljøspørsmål med MDG. Frå første stund vart altså Støre-regjeringa ein svekka sentrum/venstre-regjering med grå profil.

Med SV rydda av vegen, vart det enklare for AP å utmanøvrere SP i straumpolitikken. Dei siste åra hadde SP trass alt byrja på ein snuoperasjon, bort frå trua på Noreg som "Europas grønne batteri", og over til å støtte demokratisk nasjonal kontroll over energi. Ap derimot, har halde fram med støtte både til ACER og marknadsstyrt pris på straum. Utan SV i regjering, har det vore ei umogleg oppgåve for Sp å vinne drakampen mot det EU-vennlege leiarskapet i Ap.

Konsekvensen kom altså i går. Ap har insistert på å trumfe gjennom viktige sider av EUs fjerde energimarknadspakke, sjølv om Sp nærmast trygla om å få det utsatt til etter neste val. Ap har vore heilt medvite på at det her er ei knallraud linje å krysse for Sp. Kort fortalt: Ap valte lojalitet til EU, framfor å berge siste rest av raudgrønt einskap.

Kva er problemet med EUs fjerde energimarknadspakke?

1) For det første vil pakken tyde at det blir ulovleg for Noreg å gripe direkte inn i prisane. I fjerde elmarknadsdirektiv, artikkel 5 kjem det klart fram. Det vil altså vera forbode for Noreg å innføre ein nasjonal makspris, slik fleire stortingsparti, og store delar av folket ønskar.

2) Energimarknadspakken grip inn i korleis dei såkalla "flaskehalsinntektene" blir brukt. Meir skal gå til bygging av nye kablar - mindre til å redusere nettleiga.

3) Vi vil bli tvunge til å innføre kortare tidsfristar ved behandling av konsesjonar for bygging av vindkraft på land. Målet er å hindre for eksempel at folkeleg organisering og protestar skal øydelegge for investorar og utbyggarar. Også den kommunale vetoretten heng i ein tynn tråd om ikkje noko endrast i utkasta som ligg på bordet. Folkestyret skal altså bli innskrenka mest mogleg.

4) Det skal bli vanskelegare å regulere krafteksporten. Målet om 70 % kapasitet på utanlandstilkoplinga blir juridisk bindande. Folkestyret skal altså ikkje leggje seg opp i eksporten.

Min påstand er at energimarknadspakka BÅDE er dårleg miljøpolitikk, OG eit openbert åtak mot grunnleggjande demokratiske prinsipp.

Amerikanske presidentar er gjerne einige om dei store linjene i utanrikspolitikken. Likevel kan blikket og prioriteringane vera noko annleis. Når det gjeld Trump kan ein sjå ei meir snever definering av kva som er dei amerikanske kjerneinteressane.

Utspelet om å kjøpe eller nytte makt for å "ta" Grønland har skapt store overskrifter i Noreg og andre land. Det her ein ganske klar demonstrasjon av meir sjåvinistisk aleinegang, ikkje minst mot såkalla "allierte". Her er det verdt å merke seg kva Henry Kissinger, tidlegare amerikansk utanriksminister, slo fast: USA har ikkje venner - berre interessar.

I Noreg har mesteparten av kommentariatet latt seg forferde av fråsegnene. Eit unntak er Ola Borten Moe, som i Klassekampen slo fast at det er Danmark si eigen skuld at Grønland no kjem i spel. Han samanliknar Grønland med Bergen og Trondheim, og skriv at det ville ha vore ein dårleg idé å gi sjølvstyre til dei to byane. Underforstått: det var ein dårleg idé å "gi" sjølvstyre til Grønland.

Det Borten Moe ikkje forstår, er at folket på Grønland primært er inuittar, med eit språk og kultur som ligg fjernt frå dansk. Det var først på 1950-talet at Grønland ikkje lenger skulle ha status som formell "koloni" under København, sjølv om det framleis var klart at Danmark skulle vera sjefen. Mykje av dei verste overgrepa, mellom anna tvangs-innsetting av spiral på grønlandske kvinner skjedde for eksempel etter at kolonistatusen vart oppheva. Det same gjeld bortføringa av grønlandske ungar.

Med eit sånt bakteppe er det kanskje ikkje så rart at stemninga på Grønland i ei årrekke har vore positiv til sjølvstyre. I val etter val er det nettopp sjølvstyrepartia som har gjort det sterkast. Meir og meir av den danske overstyringa har vorte avvikla, og no er det snart berre tryggleikspolitikken som står att.

Eg meiner det er djupt problematisk å slå fast at "Grønland er dansk", slik EU-kommisjonen har gjort. Korfor skal det vera det? Det her blir som dei som i 1945 insisterte på at India "er britisk", og at "Indonesia er nederlandsk", og liknande. Det grunnleggjande folkerettslege og demokratiske utgangspunktet må vera at det er folket sjølv som skal avgjere kva dei vil med landet sitt. Og "folket" her er altså ikkje regjeringa i København, men innbyggjarane på Grønland.

Kva med USA? Det mange har gløymt, er at Grønland de facto har fungert som US-amerikansk protektorat heilt sidan 1941. Da signerte Danmark sin ambassadør i USA ein avtale med den amerikanske utanriksministeren Cordell Hull, som gav USA rett til å etablere seg militært på øya. Danmark har aldri hatt kontroll over USA si militære verksemd på Grønland. Aldri.

Likevel har USA vore greit nøgde med Danmark sin kontroll over Grønland. Som Nato-medlem har amerikanarane vore trygge på at russarane (og andre) ikkje vil kunne etablere seg der. Det her har endra seg no dei siste åra. Kinesarane har hatt fleire framstøt kor dei har prøvd å etablere seg økonomisk på øya, men har stort sett blitt bloikkert av Danmark. Når det her skjer på same tid som at riksfellesskapet med Danmark knakar i samanføyningane, og det dessutan er oppdaga viktige sjeldne mineralar på øya, er det ikkje rart at Washington vil komma kinesarane i forkjøpet. Dei vil ikkje risikere eit sjølvstendig Grønland kor Beijing sit med pengesekken.

Ola Borten Moe er på bærtur når han meiner Danmark har gjort "feil" i å gi grønlendarane meir sjølvstyre. EU-kommisjonen tek feil når dei ropar at "Grønland er dansk". Og amerikanarane tek feil når dei ser på Grønland som eit slags bytte i ein skitten jaktkonkurranse.

Det må vera grønlendarane sjølv som bestemmer kva som skal skje med Grønland. Dèt bør vera innstillinga vår.

Greenland Is Not for Sale

Donald Trump says Greenland should be part of the US, while Denmark insists it won’t happen. But Greenlanders have dreams of their own: economic independence and freedom from foreign control.

^jacobin.com

Forrige gang Trump vart president, var det mange som såg nostalgisk tilbake på tida med Obama. Det er fort gjort å sjå bakover når samtida blir mørkare. Det treng ikkje å vera feil heller. Noko blir faktisk verre.

Eg reknar med vi kjem til å sjå mykje av det same med Biden-administrasjonen. Det kan eg nok finne på å gjera sjølv også - ikkje minst når det kjem til miljøspørsmål, økonomisk politikk og arbeidsliv. Der er det openbert at Trump er mykje verre.

Men kva med utanrikspolitikk? Der er det fort å gløyme kor ille Biden-administrasjonen har vore. Joe Biden har vore garantisten og sponsoren bak Israel sine grusame brotsverk på Gaza. Det seier jo sitt at det først er no, når Biden går av, at det vart mogleg med ei moderat våpenkvile.

Det er eigentleg litt rart. Tidleg på 1970-talet, da Biden var ny i Senatet, var han ein skarp kritikar av Ford-administrasjonen si aggressive utanrikspolitikk, mellom anna i Angola. Etter kvart skifta han syn, og vart ein varm tilhengar av alt som kunne minne om krig, enten det var Israel sin invasjon av Libanon i 1982, eller USA sin invasjon av Irak i 2003.

Utanrikspolitisk har Biden-administrasjonen vore ein katastrofe for både USA og verda. Det er fælt å tenke på at Trump-administrasjonen sannsynlegvis blir minst like ille.

On Foreign Policy, Biden Leaves a Global Trail of Destruction

There is no ambiguity about President Joe Biden’s foreign policy record: it was bloody, and it was disastrous.

^jacobin.com

I 2017 vart det innført obligatorisk femårig utdanning for alle som skal bli lærarar i Noreg, uavhengig av om ein skal jobbe i grunnskole eller vidaregåande. Det var Erna Solberg si regjering som dreiv gjennom reformen.

Endringa fekk utruleg nok støtte av Utdanningsforbundet, det største skoleforbundet. Mi fagforeining, Skolenes Landsforbund, var derimot kritiske, og omtalte det heile som "akademisk jåleri".

No har det vorte gjennomført ei evaluering. Her er det nokre interessante funn:

1) Ein tredel av lærarstudentane meiner masteroppgåva ikkje var nyttig for arbeidet dei utdanna seg til.

2) Hos lærarane som hadde vore i jobb i eitt år var situasjonen enno verre. Heile 50 prosent meinte at dei i liten eller ingen grad nytta innsiktene frå arbeidet med masteroppgåva i arbeidet sitt.

Elise Djupedal, som er ei av dei flinkaste skoleforskarane i Noreg, skriv dessutan om korleis masterkravet har vorte eit pengesluk for offentleg sektor. Høyr her:

Økt utdanning fører ikke bare til økt kompetanse. Det øker også lønningene i skolen. Ifølge lønnstabellen for lærere (KS) er differansen mellom en nyutdanna adjunkt og en lektor 66 000 kroner per år. Differansen øker med økt ansiennitet. Adjunktene har vært den største lærergruppen i skolen, men lektorene er i ferd med å ta over. Antall lektorer i skolen er nær doblet de siste fem årene

I tillegg ser vi eit dramatisk fall i kor mange som søker seg inn på lærarutdanning over heile landet. Det er jo ikkje rart - korfor velje eit yrke kor utdanninga har vorte lengre, men vilkåra er dei same som før?

Eg meiner det her peikar mot at kravet om masterutdanning er fullstendig mislykka. Det kostar enormt mykje, og det ein får igjen er heller diskuterbart. Stortinget bør verkeleg gjera det mogleg å bli lærar igjen, utan å vera nøydd til å ta mastergrad.

#norskpolitikk #skole #lærarutdanning #masterkrav

Då læraren vart akademikar

«Krona på verket i den nye utdanninga av grunnskulelærarane er mastergraden.» Den 17. desember presenterte professor i pedagogikk Elaine Munthe ei omfattande evaluering av utdanninga av lærarane i grunnskulen.

^{www.dagogtid.no}